No vil æ færra til Mexico


Hjem > 2010/2011: Argentina, Uruguay, Paraguay > Reisebrev > Reisebrev nr. 2

END OF PART ONE

Så er eventyret i Antarktis over. Det har vært fantastisk å få tilbringe noen dager i denne vakre og fascinerende delen av verden.

Vi har vært omgitt av majestetiske fjell og store isbreer. Alle steder vi har gått i land har det vært pingvinkolonier. I Antarktis har vi sett absolutt mest gentoopingviner men også noen adeliepingviner. Antallet av de sistnevnte reduseres stadig fordi det har blitt mindre krill i havet. Pingvinene er så utrolig sjarmerende! Vi blir ikke lei av å betrakte dem. Kanskje handler det om at de i oppreist tilstand minner om små mennesker. Og så er de så omsorgsfulle mot maken sin! Her kurtiseres og "nebbes" det både før og under kjønnsakten. Og det er ingen tvil om hvem som hører sammen. Kommer det en luring og prøver å blande seg inn eller nærme seg redet så blir det kamp på kniven fram til stakkaren klarer å komme seg unna for å slikke sine sår. Når vi besøker koloniene har pingvinene alltid forkjørsrett . Hvis de krysser vår vei må vi bare vente og la dem passere. Dette resulterer i at vi ofte får dem nesten på føttene. Det virker ikke som om de bryr seg så mye om oss. Men vi er kanskje like rare der vi på rekke og rad vandrer rundt i våre turkise vindjakker og grønne gummistøvler, alle bevæpnet med kamera.

Vi har også fått oppleve det antarktiske været og hvor raskt det skifter. Da vi besøkte den polske forskningsstasjonen Arctowski i Admirality Bay på King George Island blåste det plutselig opp, med storm i kastene. Vi ble beordret inn på stasjonen i påvente av noe mindre vind, og ble etter en stund fraktet tilbake til Fram i høye bølger og stiv kuling. Vi var i den første gruppa som fikk komme i land, og de øvrige ilandstigningene der ble kanselert pga været. Dagen etter var det strålende sol og nesten vindstille da vi gikk i land på Cuverville Island (63°19'S, 56°45'W, vår sørligste ilandstigning). Hvit snø, stekende sol, +10 grader og mengder av chinstrappingviner. Et drømmeopphold. Disse pingvinene er ikke like velkledde som kongepingvinene, men sjarmerende med sine sorte hakebånd mot den hvite skjorta si. Senere på dagen var det ilandstigning i Neko Harbour (eneste gang vi var i land på fastlandet i Antarktis). Vi var først ut i forrige runde, derfor sist ut nå (gruppene rullerer). Det var mye is og mye strøm og langt til land fra der hvor båten lå. Etter overveielse ble det bestemt at også siste gruppe skulle få komme på land, selv om det kom til å ta lenger tid enn først planlagt. Heldigvis er "Polarcircle"-båtene robuste. Det tok oss en halv time å finne vei gjennom isen fra båten og fram til fastlandet. Der var det selvsagt flere pingviner og fine omgivelser. I tillegg fikk vi et langt og kaldt opphold. Været skiftet hele tiden, sol og skyer om hverandre, og vi fikk med oss både solnedgang og måne før vi var tilbake på Fram. Det ble nokså kjølig etterhvert, særlig å stå i snøen med gummistøvler. Passasjerene ble sendt tilbake til båten så snart det kom en ny båt, men med 8 passasjerer i hver båt og minst 1 time tur/retur tok det sin tid. I tillegg fikk en av båtene skadet propellen så de stod igjen med 4 båter. Til slutt kom 4 båter i konvoi for å hente oss 36 gjenværende. Det ble en godt over middels spennene båttur gjennom ismassene. Det var sterk strøm, så isen tettet seg raskt, og etterhvert som kvelden seg på begynte havvannet å fryse i tillegg. Vi var i førerbåten. Den forsøkte å presse seg mellom og gjennom isflakene. Flere ganger måtte båten bakke fordi den ble hengende på isflaket eller ikke kom videre fordi det var for mye is videre framover. Vi kom tilbake til Fram var klokka blitt 23, frosne men overveldet av turen gjennom isødet. Vi følte oss som moderne utgaver av Nansen og Amundsen. Dette ble forsterket av flagg og jubelrop fra de andre passasjerene. De stod på dekk og venter på oss. Og mannskapet ventet med Linjeaquavit.

Etter nok en dag med ilandstigniger og nye pingviner var det tid for å sette kursen mot Ushuaia. Drakestredet er berømt for sine stormer, og mange båter har forlist der. Første dagen hadde vi ganske mye vind. For første gang på turen måtte jeg innse at jeg ikke var så sjøsterk som jeg hadde håpet. Vel, jeg var ikke den eneste! Etter en runde med hodet i en spesialprodusert pose tok jeg min første sjøsykepille. Heldigvis bedret været seg, og i går hadde vi bare lette, behagelige dønninger. Etter nesten tre uker på båt skal det bli rart å sove i en seng og gå på et gulv som står stille!

I dag morges ankom vi Ushuaia, og nå er vi tilbake på Hosta los Calafates hos vår tidligere vertinne og venninde Ada. Stor gjensynsglede. Pivo lever, Ada er skilt fra Ricardo og alt er fryd og gammen. Fint å kunne snakke spansk med henne denne gangen. Sist vi var her forsøkte jeg å lære men forstod ikke et ord. Marit og Steffen som vi har reist sammen med på Fram har tatt inn på et hotell nede i byen, og i kveld skal vi ut og spise en bedre middag! Vi trenger en langsom overgang til normalt matinntak etter all maten vi har fortært på Fram.

AB