No vil æ færra til Mexico


Hjem > 2010/2011: Argentina, Uruguay, Paraguay > Reisebrev > Reisebrev nr. 4

Punta del Diablo - Montevideo - Salto - Concordia

Etter 2 dager i vår nokså falleferdig flyttet vi den 14. desember til ny bolig. Ikke til den vi først fikk tilbud om,men til et sjarmerende lite hus med stor takhøyde bare et par minutters gange fra "sentrum". Her fikk vi stue med peis,velutstyrt kjøkkenkrok og bad, soverompå hemsen og terrasser rundt huset i to etasjer med utsikt over havet i tre retninger. Etter å ha vært på stadig flyttefot var det deilig å finne et "hjem" for en periode. Vi slo oss til her i 14 dager og lot livet gå i sakte tempo. Været var ikke helt sommerlig. Mye vind og kjølig og også noe regn. Stort sett fristet det ikke til bading eller strandliv. I tillegg var bølgene så høye og skarpe (ofte over 3 meter høye) så det var mest de aller ivrigste surfergutta som testet bølgene. Men vi hadde det fint likevel. Vi gikk lange turer langs milevis med strender, lyttet til bølgene og nøt å se på det ville havet og de mange meter høye klittene som stadig invaderte de feriehusene som var bygd nærmest havet. Før eierne kom på ferie holdt anleggsmaskiner på i flere dager for å måke fram veien så bilene kunne kjøre fram til husene. Snø er opplagt et lettere materiale å håndtere enn sand! Vi fikk også en fin tur til den nærmeste nasjonalparken Santa Theresa med mye fugleliv og såkalte halvville kuer (de gresset bak strømgjerder). Parken lå så nær Punta del Diablo at vi gikk noen km langs stranda hjem igjen. Vi tok også en tur til byen Chuy på grensa til Brasil. Det tok bare 1 time med buss å komme dit.  I frihandelssonen kunne vi vandre fritt mellom Uruguay og Brazil. Folk drar visstnok hit for å handle rimelige varer. Vi kom hjem med 1 liter god rom (US$6) og en hengekøye. Ikke spesielt spennende på noen side av grensa.

Vel, det viktigst for oss var å finne et sted for å roe oss ned for en stund og la livet gå i sakte tempo. Og ikke minst: å kunne lage vår egen mat! Etter å stort sett ha spist restaurantmat lengtet vi etter hjemmelaget mat. Heldigvis hadde Diablo to brukbare matvarebutikk med ferske kjøttvarer av god kvalitet samt et ok utvalg av viner. Og ned på havna fikk vi kjøpt fersk fisk fra de lokale fiskerne når været tillot dem å komme ut på havet. I løpet av de totalt 15 dagene vi tilbragte i Diablo laget vi all mat selv og var ikke på restaurant en eneste gang. Disse dagene var utvilsomt turens kulinariske høydepunkt. Om kveldene var det for kjølig og for mye mygg til å bruke grillen i hagen, men peisen inne i huset vårt var utstyrt med rist og utstyr for grilling. Det var bare å kjøpe ved og råvarer på butikken og sette igang med grillseansen. Av mangel på pinnekjøtt ble julaften feiret med grillet lammekjøtt med salat og en god rødvin til. Absolutt velsmakende. "Alle" snakket om at høysesongen ville begynne 23. desember, og at det da ville bli storinnrykk av badegjester. Prisene på boliger økte med 60% fra samme dato. Etter å ha vært nesten de eneste turistene på stedet så vi fram til dette. Jula kom og jula gikk men det store innrykket uteble. Vi var først og fremst omgitt av mer eller mindre falleferdige rønner som håndverkere av ymse kvalitet forsøkte å flikke på for å gjøre dem nogenlunde presentable for sesongen. Hele stedet har et nedslitt og falleferdig preg, men har samtidig sin sjarm og ikke minst lange flotte strender med lite folk. "Alle" vi har snakket med i Uruguay sier Punta del Diablo er et flott sted. En sa at det hadde en antikk sjarm. Jeg vil heller kalle det ruskete og nedslitt. Stedet består stort sett av små nedslitte bungalower, og gir et nokså shabby der det ligger ved enden av asfaltveien. Det sies også at den har et hippiepreg og er populær blant ungdom som liker å se på seg selv som hippier for noen ferieuker.

Etter hvert ble vi mentalt klare for nye "eventyr", 27. desember forlot vi Punta del Diablo og dro tilbake til Montevideo. Vi tok inn på det hyggelige og sentrale Hotel London Palace hvor vi også bodde sist vi var i byen. Det var først da vi kom dit og ble møtt av 30 grader og vindstille at vi forstod hvor kjølig vi hadde hatt det ute på "beachen" i Diablo. Også Montevideo (hovedstanden i Uruguay) ligger ved havet, det vil se ved utløpet av Rio de la Plata. Vi oppdaget Mercado de la Puerto, en stor markedshall med mange parilla-restauranter (grilling over åpen varme).  Røyken lå tykk i lokalet selv om det var minst 10 meter under taket. Og så var det "bardisk" rundt grillstedene så vi kunne sitte i "grillbaren" og nyte de deiligste kjøttretter samtidig som vi kunne følge med på grillmesterens arbeid. Et deilig sted for et matvrak, nå som smaken på restaurantmat har kommet litt mer tilbake igjen. Byen har også milevis med rambla (gangveier) og strender langs kysten, så vi fikk lagt inn en dagstur med strandvandring også her. Også i Montevideo har Svein hatt kontakt med andre radioamatører. Og siste kvelden vår i byen spiste vi middag sammen med hans venn Richardo og hans kone. En hyggelig kveld, og hvis vi kommer tilbake er vi invitert til deres landsted.

Av erfaring vet vi at det kan være problematisk å reise i Sør-Amerika i jul- og nyttårshelga. For å komme oss videre valgte vi å reise nordover til Salto 31. desember, da det ikke gikk busser den 1. januar. Turen skulle ta 6 timer men bussen fikk problemer med air-conditionanlegget og brukte 8 timer. Så vi ankom Salto kl 20 på nyttårsaften, i 34 grader. Ved ankomst fikk vi vite at alle restauranter var stengt, men heldigvis fant vi et lite supermarked som var åpent til kl. 21. Nyttårsmiddagen ble dermed salat av løk og tomat med pølsebrød til (alt annet brød var utsolgt). Og en god flaske vin så klart! Det kom stadig kraftige regnbyger, men rundt midnatt var det opphold og vi gikk en tur i folketomme gater for å se på fyrverkeriet.

Salto er kjent for sine varme kilder og store badeanlegg rundt byen. Byen i seg selv får ikke mye omtale. Med 40 grader pluss i lufta følte vi oss ikke fristet til å bade i 42 grader, selv om det aldri så mye heter varme kilder. Istedenfor ble det vandring gatelangs og langs elva. Byen har ikke mange storslagen bygninger, men den har hele kvartal med 1 og 2-etasjers kolonihus, noe som i mine øyne gjør den svært sjarmerende. Og i forhold til mange andre byer er de relativt godt vedlikeholdt.

Vi bestemte oss for å reise med ferge over elva fra Salto i Uruguay til Concordia i Argentina. Turen tar bare 15 minutter, og  blir mest brukt av de lokale. 1. januar gikk det ingen båt, og 2. januar gikk det heller ingen båt fordi det var søndag. Så vi ble i Salto til 3. januar og reiste over floden i en liten holk sammen med 4 lokale ungdommer. Vel i land på Argentina-siden ble vi møtt av en toller som tydeligvis kjedet seg og ønsket seg litt action. Han undersøkte radiolisensen til Svein og oppdaget at passnummeret var feil (myndighetene her nede har brukt nummeret på hans gamle pass, ikke på den kopien han sendte for denne lisensen). På grunnlag av dette konfiskerte han radioen og radioantenna. Han fikk også tilkalt forsterkninger, så vi ble holdt igjen på tollkontoret i 4 timer av 5 personer, hvorav en stod i døra med revoler for å passe på at vi ikke stakk av. Han skrev en lang rapport på spansk som vi bare forstod deler av, men likevel så klare feil i. De ville ikke la oss gå før Svein hadde signert dokumentet om inndragelse, noe Svein selvsagt ikke ville. Vi krevde å få snakke med tollsjefen. Hun holdt til lenger opp i byen, men vi fikk ikke gå dit heller uten å ha signert. Etter 4 timer sa de at ok, da får du skrive under på at du nekter å signere. Og så tok vi dokumenter og gikk til tollsjefen. Der lovet de å se på saken, og ba oss komme tilbake dagen etter kl 08. Det første vi fikk besked om dagen etter var at Svein skulle få utstyret tilbake, de måtte bare ordne det formelle. For har det først blitt en sak så tar det tid å få den ut av verden igjen. På hovedkontoret var de forekommende og vennlige og beklaget det som hadde skjedd og håpet det ikke ville ødelegge vårt bilde av Argentina. Samtidig sa de at de hadde anledning til å inndra radioen fordi han ikke hadde bedt om et spesielt formular for å registrere den da vi kom inn i landet. Etterhvert innrømmet tollsjefen at det bittelille tottkontoret ikke hadde dette formularet, og at det derfor ikke ville være mulig for oss å innfri dette kravet. Etter 3 timer var papirene i orden og Svein fikk tilbake sin kjære radio. Vi leverte også inn klage på to av personene som hadde "tatt oss". Vi fikk da vite at det ikke var første gang det var kommet klage på disse. Og fordi det var blitt en sak av det ville den bli behandlet videre oppover i systemet. Tollsjefen håpet også at vi ville komme tilbake til byen en annen gang, men ba oss velge en annen grenseovergang! Slike hendelser er tidkrevende og plagsomme mens de pågår, men blir jo gode historier i ettertid!

Det er bare Rio Uruguay som skiller de to landene og de to byene. Begge har det samme langsomme provinsielle preget. Begge er gamle kolonibyer, men i Concordia er mange av de gamle husene erstattet av moderne bygg, noe som i mine øyne gjør den mindre sjarmerende. Men med unntak av tollkontoret er elvebredden i Concordia godt tilrettelagt for turister med promenade og strender.

På grunn av problemene med radioen ville vi ikke bestille billetter videre før den var tilbake hos "pappaen sin" igjen. I går, 5. januar kl 20.30 satte vi oss på bussen, og i dag kl 09.30 ankom vi Puerto Iguazu, ved verdens største? fossefall som ligger på grensa mellom Argentina, Brazil og Paraguay. Vi setter av tre dager til å utforske området, og vi gleder oss! Vi skal i alle fall ikke fryse her, temperaturen ligger rundt 40 grader!

AB