No vil æ færra til Mexico


Hjem > 2010/2011: Argentina, Uruguay, Paraguay > Reisebrev > Reisebrev nr. 3

Reisebrev fra Uruguay

Det var fint å være tilbake i Ushuaia, så vi slo oss til hos Ada i nesten en uke. Byen var som den skulle med sol og regn i skjønn forening. Denne gangen fikk vi også en fin fottur ut til nasjonalparken. En vakker tur med en blanding av kystlandskap og tett urskog. Og mange fine fugler. En dagstur opp i fjellene og en tur ut langs fjæra fikk vi også lagt inn. Dessuten fikk Svein et par møter med med gutta i radioklubben og fikk prøvd seg på noen QSO selv om forholdene visstnok var nokså dårlige. Og selvsagt spiste vi grillet cordero (lam) flere ganger. Det er "nasjonalretten" på Tierra del Fuego.

Så startet den lange bussturen tilbake til Buenos Aires. Bussen gikk fra Ushuaia kl 05 om morgenen, og eter 13 timer var vi framme i Rio Gallegos og en rask overnatting. Avstanden er ikke så lang, men det tar tid pga grensepassering ut av Argentina, inn i Chile og tilbake inn i Argentina for å forlate "Ildlandet". Etter uenighet om grensa tok paven i sin tid en linjal og sa at her skal grensa gå. Det resulterte i et delt Argenina og et mer isolert ildland enn det som kanskje hadde vært nødvendig. Ferga over Magelanstredet tar også tid. Selv om overfarten bare tar 20-30 minutter blir det fort en del venting før den kommer. Neste morgen var vi på bussen igjen, og etter 11 timer kom vi til Comodoro Rivadavia, nok en by som var best egnet til å passere i stillhet. Etter en regnvåt kveld og en natt på et godt hotell ble det 8 timer på bussen og ankomst Puerto Madryn på tidlig ettermiddag. Den "vanlige" reiseruten oppover Patagonia er innlandsruta langs fjellene. Vi har fått mange kommentarer om hvor kjedelig og flat kystveien er. Vel, etter å ha sittet 32 timer på bussen gjennom flatt, tørt landskap var vi fortsatt ikke lei av naturen. Stadig så vi guanaco (lamalignende dyr) og ñañdu (halvstore strutsefugler). Og det er noe fasinerende over åpent landskap og veien som forsvinner i horisonten. Det blir nesten som en meditativ tilstand.

Puerto Madryn var også en gammel bekjent. Det var tydelig at vi var der noen uker tidligere enn sist, for været var kjøligere og det var mye vind. Men det er uansett en trivelig by med hav og strand, selv om været ikke fristet til soling og bading. Også her hadde Svein radiovenner, og halve klubben møtte opp på hotellet for å hilse på ham. Han hadde også et par kvelder sammen med dem i klubblokalene deres hvor han fikk prøve seg på noen QSOer. Og så var vi på hvalsafari, en blandet opplevelse. Puerto Piramides ligger et par timer med buss fra Puerto Madryn (det går helt fint å ta lokalbuss). Vi hadde kjøpt billetter til safarien av verten vår på hostalet, som garanterte liten båt og bra selskap. Den gang ei. Båten som tok 70 passasjerer var den største på stranda, og var fylt opp med argentinske pensjonister med stokker og krykker. De sang og skravlet. Som en antropologisk studie var det ganske interessant selv om det ikke var det vi hadde betalt for. Verre var det at båten bare kjørte like ut fra land og fulgte en hval med kalv. De svømte bort og båten fulgte etter. Ofte var vi bare 5 meter i fra dem. Det var fint å se dem, men ergelig å vite at alle de andre båtene kjørte lenger ut og var omringet av mender av hval som lekte rundt og under båten deres. Dette gikk vi altså glipp av, trolig fordi selskapet ønsket å spare drivstoff ved å slippe å  kjøre for full maskin i 15 minutter ut til der hvor hvalene var. Så hvis dere drar til Puerto Madryn i  hvalsesongen: dra ut og se på hval! Men velg et av selskapene på den nærmeste og bynære siden av stranda, hvis ikke er det stor fare for at dere blir lurt. Det beste er å reise ut dit, snakke med dem som kommer i land om deres opplevelser, og velge operatør ut fra det.

Vi hadde tenkt å reise på dagtid hele veien fra Ushuaia tilbake til Buenos Aires. Men for å ta siste strekket i ett endte vi opp med en nattreise, 19 timer med ankomst Buenos Aires i 14-tiden dagen etter. Bussene er av super kvalitet, og denne gangen hadde vi "seng" i 2. etage, helt foran i bussen med panoramautsikt. Det ble en god natts søvn, og neste morgen våknet vi til mer flatt landskap, men nå var det blitt grønt og frodig. Store mengder biff gresset på de grønne engene, og det var også store korn- og grønnsakåkre. Mens Patagonia i sør er brun og gold blir den grønn og frodig når den går over i pampasen lenger nord. Fint var det også å komme tilbake til Buenos Aires. For en måned siden var det tidlig vår og lite løv på trærne. Nå var alt lysegrønt og vakkert, og både trær og busker hadde de vakreste blomster i ulike farger.

Vakker til tross, Buenos Aires ble forlatt etter bare en natt. Nå var vi klare for Uruguay, endelig! 4. desember tok vi hurtigbåt (1 time) over Rio de la Plata (som er enorm, men bortsett fra det både brun og ruskete) til Colonia del Sacramento. Som navnet sier er det en gammel koloniby, og bærer preg av det. Den har en vakker liten gamleby som er pusset opp og som nå har kommet på verdensarvlisten. Solnedgangene fra en av restaurantene ved elvebredden med Buenos Aires' skyline i bakgrunnen er også verdt å få med seg. På grunn av nærheten til Buenos Aires er byen et yndet helgested for "Porteños". Lørdag var derfor ikke den beste dagen å ankomme, men vi fant da et relativt ok hotell til slutt.

To dager satte vi av til Colonia før vi dro videre til Montevideo, hovedstaden i Uruguay hvor nesten halvparten av landets 3,5 millioner innbyggere bor. Svein fikk kontakt med noen radiovenner også der, var på besøk på radioklubben og har avtaler om mer kontakt. Også der har de en gammel bydel. Den er temmelig sliten men kan nok bli fin hvis noen tar tak i den før de gamle kolonihusene faller fullstendig fra hverandre. Ellers har byen en fin "Rambla", en strandpromenade som er velegnet for turer til fots eller på sykkel.

Men det vi virkelig så fram til nå var sol, strand og varme! Så etter et par dager dro vi videre mot Punta del Este. Dette er badestedet og jetsetstedet framfor noe i denne delen av verden. Her har de rike og vakre har sine leiligheter. Perioden fra julaften til midten av januar er visstnok det hotteste, og da øker også hotellprisene dramatisk. Vi ankom den 8. desember og var nok litt for tidlig ute. Stort sett blåste det og var nokså kjølig. De fleste utestedene forberedte seg på åpning, så det var mye oppussing på gang, og jetsettene så vi ikke mye til, selv om det begynte å bli lys i enkelt av leilighetene i de skyhøye leilighetskompleksene. Samtidig som det tydeligvis var mye penger i byen ga den likevel et nokså ruskete og latinamerikansk preg. Hvor gjerne den enn vil så kan den nok ikke sammenlikne seg med Cannes og Monaco. Det som imponerte oss mest var en tur til det spesielle hotellet og museet Casa Pueblo bygget av kunstneren Carlos Pàez Vilarò som en hyllest til kvinnen og solen, og som en protest mot de rette vinkler. Det er vel verdt å ta en titt på nettsiden til dette stedet: www.carlospaerzvilaro.com. Det tar ca 30 minutter med lokalbuss ut til eventyrslottet på kanten av klippene. Vi fikk med oss en flott solnedgang fra terassen der, sammen med Marit og Steffen som vi var på tur til Antarktis sammen med, og som vi har møtt igjen med jevne mellomrom fram til de nå har reist tilbake til Norge. Det har vært hyggelig å reise hver for oss og likevel kunne møtes mer eller mindre planlagt ettersom våre ulike reiser har blitt til.

I går 12. desember ga vi oss i kast med siste etappe av turen mot den perfekte badeferien. I øsende regnvær og sterk vind forlot vi hotellet og kom oss til busstasjonen. Etter drøyt tre timers busstur i regn og vind ankom vi det lille badestedet Punta del Diablo, et lite paradis ifølge guideboka og folk fra Uruguay som vi hadde snakket med. I tett regn og med storm i kastene ble vi sluppet av på "busstasjonen". Dvs midt i en gjørmete og sandete vei med rønneliknende hus rundt oss. Heldigvis var det et delvis tak over en nedlagt kafe ved siden av, så jeg  ventet der mens Svein dro på tur etter et sted å bo. Han fant en liten cabaña (hytte) rett rundt hjørnet, og selv om komforten gjerne kunne vært bedre var det var ikke noe å nøle etter. Her gjaldt det å komme seg i hus. I tillegg til at det var kaldt, vått og forblåst gikk strømmen pga stormen. Heldigvis var det en liten peis her, og på butikken hadde de leña (ved). Med fyr på peisen og stolene godt inntil ble det nesten som å være på hytta! I hytta ved siden av bodde to nederlandske jenter. De var nokså forfrosne så vi inviterte dem inn for å varme seg. De stilte opp med sjokolademelk og rom som de varmet opp, og det ble et par riktig lystige timer. Bortsett fra peisen er ikke cabañaen verdt prisen. I tillegg er senga dårlig og det er mange andre ting å utsette på den. I dag har vi vært på jakt etter en ny bolig, og funnet en fin cabaña med havutsikt i den "nye" delen av "byen". Bygget som en liten palmehytta, og alt er nytt og fint. Stue, kjøkkenkrok, soverom, bad og mulighet for asado (grill på balkongen). 50 US$ pr natt er en god pris. Det har sluttet å regne. Nå håper vi bare at vinden også vil roe seg og at det blir litt varmere i lufta. Hvis ting går seg til så blir vi gjerne her til over jul. Stedet er nok ikke like internasjonalt og "upmarket" som guideboka vår gir inntrykk av , men på den annen side vil det aldri bli mye folk og fulle strender her! Med et par supermarked og mulighet for å kjøpe kjøtt og fisk så kan det være et fint sted å være når vi ønsker å roe alt helt ned. Og snart er det jul!

AB