No vil æ færra til Mexico


Hjem > 2007/2008: Sydamerika > 30. Jan. 2008

 

Velkommen

30.01.2008
Øygruppa Islas Juan Fernandez ligger 700 km utenfor Santiago, dvs langt ute i Stillehavet. Selv om det bare tar drøyt to timer med småfly så må man regne med at det tar hele dagen. Vi forlot hotellet vårt i Santiago kl. 10 og var framme hos vår vertinne Julia Gonzales Chamorro kl. 18 om kvelden. Først måtte vi møte opp på Aeropuerto Tobalaba, en liten flyplass i utkanten av byen. Der ble både vi og bagasjen vår veid, og det ble betalt for overvekt. Heldigvis slapp vi å betale overvekt for oss selv, det var et lite sjokk å gå på vekta! Fra den lille flyplassen ble vi fraktet i minibuss til hovedflyplassen i Santiago hvor flyet ventet oss. Vi var 11 passasjerer, totalt var det plass til 14. Det ble to behagelig timer over havet til vi endelig så Robinson Cruso Island under oss. Vulkansk, karrig og opprevet. Både ankomst og avgang foregår ute på den støvete lille rullebanen, alt under åpen himmel. Fra flyplassen måtte vi gå 15 min. ned i et vulkansk krater hvor flybåtene ventet oss. Hele to båter. Åpne fiskebåter hvor passasjerer og bagasje ble stablet opp og fraktet en drøy time i skyet vær, vind og høye bølger mens sjøsprøyten stod over oss. Ikke helt som å ta flybussen, men artig som en forandring.

Vel framme i landsbyen som heter San Juan Bautista var det bare å gå strake veien opp til vårt bosted, Residencial Selkirk. Julia tok imot oss med åpne armer. Svein og hun var gamle kjente fra da Svein bodde hos henne for to år siden, mens jeg straks ble døpt Anita (lille Anne). Julia bor høyt og fritt over byen, perfekt for Sveins radioamatørering. I tillegg til å være en hyggelig dame er Julia øyas beste kokk. Folk fra landsbyen kommer for å kjøpe hennes languster- (hummer) og krabbe-empanadaer. Turister henvises også til henne hvis de skal ha et bedre måltid. Mannen hennes, Antonio, er fisker så tilgangen på ferske råvarer er meget god. Vi var i den heldige stilling å ha halvpensjon. Vi fikk tre retters middag hver kveld. Alt hva havet har å by på. Krabbe, hummer, fisk av ymse slag, ulikt tilberedt hver dag. Kan man bedre ha det? Men så betalte vi da også kr. 200 pr pers pr natt med halvpensjon!

Svein hadde vært på øya før, og fortalt om sydhavsøya med sol og varme. Dette gjorde at AB hadde store forventninger til været. Vel, de to første dagene regnet det nesten hele tiden. Temperaturen lå på 17 grader på det høyeste, og luftfuktigheten var på 91%. På landsbysiden av øya er det svært grønt og frodig, i sterk kontrast til resten av øya. Men det har sin pris. Vi hadde noe sol i løpet av oppholdet vårt, men mest overskyet vær med lave skyer som rullet opp mot fjellene fra havet eller ned fra fjellene og mot landsbyen. Og noe regn var det hver dag, til tross for at dette er den tørre årstiden. Og vi som var utrustet for sol og godvær... Vel vel, etterhvert sluttet det å regne hele tiden, og vi fikk noen fine turer opp i fjellene rundt landsbyen. Fjellene er bratte, og det samme er stiene. Utsikten var upåklagelig så lenge den ikke forsvant i de lave skyene som kom og gikk. Men også det har sin sjarme, absolutt mer spennende og mystisk enn bare sol hele tiden.

Julia har tre rom, fem senger, som hun leier ut. Den uka vi var der var vi de eneste gjestene. Men med hennes mann, barn, svigerbarn og barnebarn ble det fort folksomt. I tillegg har hun tre hunder og en katt. To av hundene var Sveins trofaste turkamerater da han var der for to år siden. Han døpte dem Fredag og Torsdag. Nå hadde de fått nok en hund, Onsdag, også denne ivrig etter å gå på tur. Vi beveget oss aldri utenfor Julias port uten å ha følge av de tre hundene. Det må innrømmes at de var hyggelig selskap.

Robinson Crusoe Island er ikke øya for dem som søker fart og spenning, og heller ikke for dem som vil på badeferie. Stort sett er øya en klippeøy, men inne bukta med landsbyen finnes tilløp til ei strand med store rullesteiner og bølger som stort sett skyller inn mot land hele tiden. Fort gjort å få vasket og banket seg skikkelig der! Men for dykkere er det visstnok et eldorado. Blant de få turistene vi så var det flere dykkere. Med 500 innbyggere er det ganske små forhold. Graden av vennlighet er stor. Alle hilser på alle, så vi fikk hilst på de fleste på øya opptil flere ganger. Det finnes fire små supermarked med svært begrenset utvalg, stort sett hermetikk, drikke og tørrevarer. Solfaktor er ikke å oppdrive, og du skal være heldig for å finne en åpen bod hvor du kan få kjøpt kort fra øya. Det finnes tilløp til noen kafeer/barer hvor du må banke på døra og spørre om det er åpent. Vin finnes bare i papp, ikke verdt å drikke. Den siste uka har det mest gått i vann, noe vi sikkert ikke har hatt vondt av. Vannet på øya smaker helt utmerket og vi har ikke blitt syke av verken det eller av all sjømaten.

En uke etter ankomst til øya ble vi igjen plassert i en av "flybåt", denne gangen fylt opp med 7 passasjerer og 25 kasser med fersk languster, en delikatesse som blir solgt til god pris i Santiago. På flyet tilbake til Santiago var vi 7 passasjerer på den ene siden av midtgangen, og 3 passasjerer samt 25 kasser med languster på den andre siden. En virkelig dyrebar last! Vi har hatt noen fine dager ute på Juan Fernandez. Har fått enda mer respekt for hvordan Alexander Selkirk klarte å overleve alene der ute i mer enn 4 år, fra 1704 - 1709! Han hadde ikke engang noen Fredag til å hjelpe seg, slik Robinson Crusoe hadde i romanen rundt samme tema. Vel, nå er det godt å være tilbake i Santiago og Lafayette Suites igjen. Både hotellet og byen har vært vår hovedbase under hele oppholdet. Det er hit vi kommer tilbake hver gang.

Imorgen reiser vi til Santa Cruz 19 mil sør for Santiago. Midt i vindistriktet. Regner med at det blir en fin avslutning etter å ha hatt vintørke ute på øyene. Vi har kjøpt bussbilletter i dag (30 kr pr pers). Satser på 4 netter der ned, og de to siste i Santiago.  Og så: HOME SWEET HOME. Skal bli godt å komme hjem nå.

AB