No vil æ færra til Mexico


Hjem > 2008/2009: Sydamerika > Reisebrev > 23.jan. 2009

23.01.2009
Etter syv timer på toget ankom vi Uyuni sent om kvelden tirsdag 13. jan. Toget var fullpakket med folk som søkte et sted å bo for natten, og kampen om sengeplassene var hard i en liten by med få hoteller. Etter en times vandring endte vi rundt midnatt opp med et vindusløst rom i tredje etasje på et hotell uten heis. Ingen vet hvor tungt det er å bære kofferter opp trapper i 3700 meters høyde før de har forsøkt. Uyuni er en liten ruskeby som overlever på grunn av alle turistene som har dette stedet som utgangspunkt for turer ut på saltslettene. Byen har rykte på seg for å være ekstremt kald og forblåst, men da vi var der var det godt og varmt. For å organisere tur samt finne ut hva vi egentlig ville endte vi opp med to netter i Uyuni. Plan 1 var å ta en todagerstur på saltslettene for å kunne ta toget til Villazón på grensa til Argentina. Men da ville vi bare få med en brøkdel av det området har å by på av naturopplevelser. Plan 2 var en firedagerstur og hoppe av turen i nærheten av Villazón for å ta bussen til grensa. Dette anså turoperatørene som for farlig, da veiene er ekstremt dårlige, og livsfarlige i regntiden. En buss var nylig blitt tatt av vannmassene ved passering av en elv.

Etter å ha sjekket mulighetene hos de ulike turoperatørene bestemte vi oss for en tredagers tur gjennom den sørøstlige delen av Bolivia med transfer til San Pedro de Atacama i Chile hvor det var mulighet for buss videre til Salta i Argentina. Turoperatøren vi valgte satte oss i kontakt med et ungt fransk par som ønsket samme turen, og vi ble enige om å betale litt ekstra (125 istedenfor 100 US$) for å være 4 personer i bilen og ikke 6 som er vanlig. Bilen vår var en Toyota Landcruiser 4x4, den vanligste typen på disse turene. Det bakerste setet er ekstremt trangt, og ikke egnet for en gjennomsnitts europeer. Men med fire i bilen hadde vi god plass. Sjåføren vår, Wilson, var både sjåfør, guide og kokk. Han snakket spansk og quechua (et lokalt språk) men ikke engelsk. Det var fint for oss som ønsker å praktisere spansk. Vi hadde ingen problemer med å kommunisere med ham. Artig å se at spansken går seg til!

Turen ble en nonstop naturopplevelse som nesten tok pusten fra oss. Første dag kjørte vi over den enorme saltsletten Salar de Uyuni. Sletta er over 12.000 km2 stor, og består stort sett av et saltlag av opptil 28 meters tykkelse. Som norske hvite vidder, men omgitt av fjell som ikke var snøkledde. Sletta ligger på ca 3800 moh. Med "hvite vidder" og en stekende sol her like under ekvator måtte AB holde seg i baksetet for å unngå den skarpe solen. Savnet av de stjålne solbrillene var stort. Ute på den store sletta ligger "Isla de Pescua" (fiskeøya, pga fasongen på avstand). Den er dekket av enorme kaktus, og  det er her alle turistene lunsjer.

Den andre dagen fortsatte turen inn i ørkenen hvor vi passerte aktive vulkaner, ville fjell og spennende fjellformasjoner samt flere laguner som alle hadde forskjellig farge, Laguna Blanca (hvit), Laguna Verde (grønn), Laguna Colorado (rød), Laguna Oscura (brun), Laguna Azul (blå). Det var et yrende fugleliv i lagunene; mest flamingoer men også ender, sniper og måker.

Dag tre startet vi kl 05 om morgenen for å få oppleve geyserene (Sol de Manãna Geyser Basin) før og i soloppgang. Dette var helt ulikt alt annet vi har opplevd tidligere. Innenfor et område på 5 km2 sydet og kokte det i mudderpøler som ga assosiasjoner til tidligere tiders beretninger om helvete. Hele området hadde en ram lukt av svovel fra dampen som steg opp. Etter denne heftige opplevelsen dro vi til de varme kildene ved Termas de Polques. Etter å ha vært uten varmt vann og dusj var det deilig med et morgenbad i de varme kildene. Selv om morgentemperaturen lå på rundt 0 grader kjentes det behagelig å komme ut av det varme vannet. På grunn av den ekstremt lave luftfuktigheten ute i ørkenen tørket huden raskt, og mineralene i vannet gjorde huden myk og behagelig.

Med hensyn til naturopplevelser hadde vi en fantastisk tur gjennom ørkenen. "Hotellene" ute i ødemarken er et kapittel for seg, "basic" ifølge byrået. Første natt hadde vi eget rom, sementgulv og vegger, skranglete senger og lys gjennom bølgeplast i taket. Neste natt, på 4600 meters høyde, ble det virkelig basic. Vi delte rom med våre franske medpassasjerer, og sengene var bygget av betong. Ikke lett å  rikke på dem! Kvelden og natta var iskald, -5 grC, men heldigvis fikk vi ved til å fyre litt i det felles oppholdsrommet. Og da vi godt påkledd la oss under tre lag med tunge tepper så sov vi ganske godt. Alle byråer følger samme rute og har samme type overnatting, så det er kanskje ikke så viktig hvilket byrå man velger. Men 6 personer i en bil er opplagt ukomfortabelt!

Sjåføren vår satte oss av på grensa til Chile. Derfra ble vi fraktet i minibuss til San Pedro de Attacama. Dit har vi snakket om å dra mange ganger tidligere, men ikke på denne turen! Planene endrer seg stadig. San Pedro er en liten landsby som baserer seg på backpackerer på jakt etter naturopplevelser og fysiske utfordringer. Vi var så mettet på natur at vi bare ønsket å komme oss ut av ørkenen og over til Argentina. Vi visste at det gikk busser til Salta i Argentina noen dager i uka, og satset på å få en buss dagen etter. Problemet er at det er sommerferie og høysesong i Sør-Amerika nå. Et busselskap hadde ledige billetter 6 dager senere, et annet 3 uker senere. Heldigvis finnes det også i Chile "private enterprice". Et reisebyrå hadde satt opp egne busser hver dag, uavhengig av hvor mange som ønsket å reise. Prisen var den firedobbelte av de ordinære selskapene (US$ 110 for en 10-timers tur) men absolutt et bedre alternativ enn å være strandet i San Pedro i flere dager eller uker!

Søndag 18. januar ankom vi Salta i Argentina. Peru og Bolivia er ikke akkurat berømt for sin mat og vinkultur. Vi feiret ankomsten med saftige store biffer og en god flaske vin. Salta er en storby med over en halv million innbyggere. Vi var nå klar for noe mindre og mer intimt. Våre tyske venner Helmut og Dagmar har nylig vært i distriktet her, og anbefalte oss å reise til Cafayata, 3 timers busstur sør for Salta. Den har ca 12000 innbyggere, ligger 1700 moh, har 21 vingårder og ligger inneklemt mellom høye fjell, de høyeste opp mot 6000 moh. De høyestliggende vinmarkene ligger opp mot 2500 moh. Vinene som produseres her er utsøkt velsmakene. Avstandene er så korte at vi kan spasere til mange av vinhusene. Vi ankom Cafayata tirsdag 20. januar, og det ble kjærlghet ved første blikk, særlig etter at vi fant et flott sted å bo, Hotel Killa Cafayate. Rustikk stil men høy standard på rom og omgivelser. Hyggelig betjening og fine uteomgivelser med svømmebasseng og hage. Vi har forhandlet oss fram til en akseptabel pris og har bestemt oss for å bli her minst 6 netter. Vi ønsker fortsatt å avslutte turen vår i San Rafael i Mendoza, men Cafayate har klare fortrinn, ikke minst pga de vakre omgivelsene og alle vingårdene og det flotte hotellet.

Dagen etter gikk vi til en vingård oppe i fjellsiden over byen (Finca las Nubes; dvs vingården i skyene) og hadde lunch der med utsikt over dalen og byen, De produserer ca 50.000 flasker vin pr år. Om ettermiddagen var det omvisning på den store vingården El Esteco (selges i Norge under navnet Michel Torini). De produserer ca 5 millioner flasker vin av ulik kvalitet. De beste er utsøkte! Der fikk vi to timers grundig omvisning av en "nordmann". Dvs foreldrene hans var norske immigranter men Andres var født i Argentina. Han snakker godt norsk og ga oss en to timers guidet tur på norsk. Vi droppet omvisning i vinkjeller mm, det har vi sett så mye av. Istedet tok han oss med ut i vinmarkene og fortalte oss om ulike druetyper, dyrkingsforhold osv. Han var utdannet agronom, hadde vært leder av vingården i 20 år og var nå ansvarlig for guiding, mye ekspertise!

Dagen ble avsluttet med 20 ulike tapasskåler samt en god vin i hagen til vinhuset Pequeña Bodega Salvador Figueroa. De produerer 5000 flasker vin pr år, og er altså bitte små. De har noen små plasttanker samt to små eikefat med vin. Det blir ikke mange flasker vin av det, men til gjengjeld blir den veldig god. Vi hadde vært der på vinsmaking dagen før, og klaget over at den beste vinen de hadde ikke egnet seg til å drikke uten mat til.  De tilbød seg å lage tapas til oss dagen etter slik at vi kunne komme dit og drikke den vinen vi ønsket med mat til. En velsmakende og hyggelig opplevelse til n.kr. 100 p.p.Vi var de eneste gjestene ved det eneste bordet i hagen, med stearinlys og det hele. En fin dag!

Etter så mange vininntrykk var det godt med en dag ved bassenget. Cafayate er skikkelig ørkenområde, men ganske grønt også. De har solskinn 350 dager i året, luftfuktigheten ligger på 15% og det kommer i gjennomsnitt 100mm nedbør i året. Mesteparten av den nedbøren må ha kommet i går ettermiddag! Det regnet, haglet, blåste, lynte og tordnet samtidig i flere timer. Været stod rett på vinduet på rommet vårt og vannet fosset inn gjennom lukket vindu. Noe vann kom også gjennom taket, men heldigvis ikke i senga. Det bygges ikke for slikt vær her i byen!  En alvorligere konsekvens av uværet var at 400 hektar med vinmarker (2 mill kg druer) ble ødelagt. Siden  haglbygene rammet de nordre delene av dalen hardest  var det der gårdene fikk avlingene ødelagt.

Dagen etter tok vi igjen føttene fatt og spasert ut til vinhuset Etchart, ca 5 km utenfor byen. Ekte industri. Enormt! Svære tanker i stål og betong. Kansje 100 personer som ønsket omvisning, menn, kvinner og barn; mer eller mindre interessert i vin. Kaotisk og uoversiktlig og ikke mulig å høre hva guiden sa i all snakkingen til uintersserte argentinere. De lager sikkert god vin, men det var godt å komme ut derfra igjen. Da var det bedre på restauranten vi var i går kveld, hvor vi fikk servert nygrillet cabrito (geitekilling). I tillegg mye folk, god stemning, underholdning med tydeligvis kjente og kjære kjærlighetssanger (de lokale sang med), fyrrig tangoppvisning samt en "etnisk" kunstner som sang/sa en hymne til byen og området, samtidig som han markerte poengene med monotone trommer. Fint å få oppleve slikt.

AB&S