No vil æ færra til Mexico


Hjem > 2008/2009: Sydamerika > Reisebrev > 17. nov. 2008
17.11.08
Copiapó -Arica.
16 timer på bussen fra Copiapó til Arica gikk greit. Denne ganger ble vi tilbudt tepper og puter av en ekte bussvert. Når man setter seg i myke seter, lener seg tilbake og bussen starter er det ikke lenge før man blir gynget i søvn. Selv om vi våknet iblant om natten var vi ganske uthvilt om morgenen.
Turen går gjennom Atacamaørkenen som blir beskrevet som den perfekte ørkenen. Noen plasser er det ikke registrert nedbør i det hele tatt, den eneste fuktigheten kommer fra tåke som kondenserer høyere oppe og som gir grobunn for sparsom vegetasjon enkelte plasser. Først enda høyere opp mot foten av Andesfjellene er det nedbør nok til å drive jordbruk.
Det første man ser når man kommer til Arica er fjellet El Morro de Arica, 110 moh. med et stort kristusmonument og et museum (Museo Histórico y de Armas). Oppe på fjellet står det også skrevet med kjempebokstaver "Arica siempre Arica". Arica alltid Arica.
For oss gikk det nesten troll i ord. Vi hadde bestemt oss for å bli en ekstra dag her og da vi i dag morges skulle dra videre til Perú fikk vi vite at grensepassering ikke var mulig i dag. Generalstreik i Perú og ingen myndighetsperson var på jobb på grensa.
Vi hadde sjekket ut av hotellet kl. 8 og etter bomturen på busstasjonen var vi tilbake på hotellet kl. 9 og fikk overta samme rommet som vi forlot. Så fremdeles er vi i Arica. (Arica siempre Arica). Det ble sagt at vi kunne prøve igjen i morgen tidlig. Ifølge et engelsk par vi traff går det også tog herfra til Tacna.
Uansett så blir det en ekstra dag her. Vi får se hva som skjer i morgen. Enten blir det tog eller buss, eller så blir vi her til streiken er over.