No vil æ færra til Mexico


Hjem > 2008/2009: Sydamerika > Reisebrev > 12. jan. 2009

12. januar 2009

Tirsdag morgen tok vi  "panoramabuss" fra Cusco til Puno. Dvs en turistbuss som tok 9 timer, stoppet på utvalgte steder og som i tillegg tok den vakre ruta over "Høy-Andes". Storslagen natur. Sletteland med jordbruk opp mot 4000 moh. Turens høyeste punkt heter La Raya og ligger på 4335 moh. Derfra så vi enda høyere snødekte fjell.

Etter vakre Arequipa og Cuzco var Puno ved Titicacasjøen som forventet en nedtur. En stygg, ny og uorganisert bosetting for et par hundre tusen innbyggere, plassert i fjellsidene ned mot sjøen. For meg har Titikakasjøen alltid hatt et preg av mystikk og eventyr. Den er jo verdens høyestliggende innsjø med skipsfart, 3820 moh. Og den er stor: 230 km lang, 97 km bred, 457 meter på det dypeste. Sjøen har grense både mot Peru og Bolivia, og ved havna i Puno lå kystvaktskipet klart. Eventyret bleknet litt da vi stod ved Titicacas bredd og så ned i det grønne, forurensede vannet. Inntrykket ble heldigvis noe bedre etter en guidet dagstur på sjøen. Første stopp på turen var Uros, de flytende landsbyene. Ca 2000 innbyggere bor på 52 øyer de selv har bygd opp av "totora", store siv og røtter fra disse som vokser i denne grunne delen av innsjøen. Også husene og båtene er bygget opp av siv. Her lever de et tradisjonelt liv, men ville i dag ikke kunne klare seg uten turismen. Neste stopp på turen var Isla Taquile, også dette en en tradisjonell øy med egne skikker. For eksempel strikker alle mennene sine egne luer. Mønsteret på lua og måten de bærer den på viser om de er gifte eller ugifte, single eller har kjæreste. Selv nå i lavsesongen er det mange turister på plazaen, og turismen er opplagt en stor industri. Vi får bare håpe at deres kultur og identitet vil overleve i invasjonen av turister. På Uros snakker de fortsatt aymara, mens de på Isla Taquile snakker quechua. Begge språk er fortsatt levende i store deler av Peru og Bolivia.

Vi har hørt og lest om hvor kaldt det er ved Titicacasjøen. Januar må tydeligvis være et godt tidspunkt. Godt og varmt på dagen, som en kjølig norsk sommer på kveld og natt. Vi hadde også forventet mye regn, midt i regntida som det er, men har kun hatt noen få korte og intense byger. Og så fikk vi en akutt snøstorm hjem fra en utflukt til Sillustani, en storslagen gravplass fra Inkaenes tid. I løpet av noen minutter ble veibanen dekket med sludd. Det var ekstremt glatt men sjåføren reduserte heldigvis farten til 20 km/t. Snøværet ga seg like raskt som det hadde begynt, og så var veien bar igjen. Det er visst slik det skal være her oppe, raske endringer. Til regntid å være synes vi det har vært påfallende lite regn. Mest sol og mange dager uten regn. Da vi dro fra Arequipa 1. januar hadde det ennå ikke begynt å regne. Ifølge vår spansklærer var dette svært bekymringsfult. Det burde ha regnet i en måned allerede, og magasinene var i ferd med å gå tomme for vann.

Fredag satte vi kursen mot Bolivia. Etter en kaotisk grensepassering hvor bussen måtte dele gata med markedsboder, kjerrer og sykler, lokalbefolkning mm, ankom vi La Paz tidlig på ettermiddagen. Vi var ikke klar for storbyferie, og tok buss direkte videre til Oruro. Oruro er en provinshovedstad med drøyt 200.000 innbyggere. Den ligger 3702 moh, og sies å være den mest bolivianske av alle bolivianske provinshovedsteder. Byen er kjent for sitt tøffe klima, og sin gruvedrift. 90% av befolkningen er visstnok av indiansk opprinnelse, og folk snakker lokale språk (quechua og aymara) tillegg til spansk. Med unntak av det årlige karnevalet (det største i Bolivia) er det ikke så mange turistattraksjoner her. Ikke mange turister heller (vi har sett to i løpet av to døgn). Dette er et sted for gjennomreise. Men de som blir kan få med seg noen artige opplevelser. Som hundrevis av folk som danser og hopper gjennom gatene i timesvis, til rytmene av monotone trommer og hornmusikk. Tydeligvis trening til karnevalet, men nå kun i de ulike gruppenes treningsdresser. Og i dag (mandag) var det stor demonstrasjon på Plazaen mot guvernørboligen, stort sett kvinner. Vi har endt opp med 4 netter her i byen. Grunnen er transport. Målet vårt er Uyuni. Dit kan man komme med en kald, dårlig og farlig nattbuss på elendige veier (frarådes av alle), med tog (to ganger i uka) som kommer fram midt på natta, eller med tog som går fra Oruro kl 15.30 om ettermiddagen og kommer fram kl. 22.30 samme kveld. Det siste er vårt valg. Eneste ulempe er at også dette toget bare går på to ganger i uka, og den ene dagen var fredag, den kvelden vi kom hit . Men så lenge vi har bra med tid er det slett ikke ille å slå seg til noen dager langt unna alt som heter turisme. Her er det vi som er eksotiske. Og imorgen reiser vi videre til Uyuni, visstnok en forblåst og kald utpost.
Det er de store saltslettene som kaller.

AB