No vil æ færra til Mexico


Hjem > 2008/2009: Sydamerika > Reisebrev > 1. des. 2008

1.12.08
Colca Cañon
Etter halvannen uke på skolen var det godt med en liten pause fra spanskstudiene. Etter å ha sjekket litt angående de forskjellige turoperatørene valgte vi Land Adventures (http://www.landadventures.net/en/aqp_trekcolca3.htm). Dette viste seg å være et godt valg. 

Vi bestemte oss for en tre dagers tur med to overnattinger. Vi startet på lørdag og derfor ble det ingen skole på mandag. Men siden det er vi selv som bestemmer fortgangen i undervisningen spiller det ingen rolle om vi er borte en dag. Vi er en egen gruppe og har ingen andre å ta hensyn til.

Turen startet lørdag morgen klokken 0430. Vi reiste 5 timer med buss for å komme til Copanaconde hvor nedstigningen til canyonen startet. Copanaconde ligger 3200 m.o.h. mens bunnen av canyonen er 1100 meter lavere. Stien ned fjellsiden til bunnen går i sikksakk og er knapt en meter bred. Et lite feiltrinn og man kan risikere en ufrivillig flytur flere hundre meter nedover. Det har hendt at turister som har gått på egenhånd har gått feil og havnet utfor stupet. Det siste tilfellet var i fjor da en turist fra Israel hadde forvillet seg utenfor stien. Han falt ned fjellsiden og ble funnet død seks måneder senere. Det er mange stier som klatrer langs fjellsidene. Mange av disse ble bygget rundt 300 år før vår tidsregning, dvs. før inkaene kom til området. Så her snakker vi om historie og kultur!
Nedstigningen var strabasiøs nok, men den store utfordringen kom da vi etter 5 timers fottur skulle flere hundre meter oppover igjen for å komme fram til landsbyen hvor vi skulle bo. Men vi kom oss da fram, slitne men fornøyde etter en flott fottur!

Landsbyen heter Cosñirhua og har ca 200 innbyggere. Vi ble innlosjert på et meget enkelt hospedaje. Rommet vårt hadde jordgulv og putene var laget av noe som lignet stein. Men de hadde varm dusj, det aller viktigste etter en lang og støvete fottur. Middagen nøt vi på kjøkkenet mens vi så på at vår vertinne laget mat til oss over det åpne ildstedet. Enkle forhold også på kjøkkenet.

Dagen etter bar det videre i tre timer med litt oppover og mye nedover til vi kom til Sangalle, en liten oase helt i bunnen av canyonen. . Et flott sted med svømmebasseng og enkle fasiliteter. Nedstigningen dagen før hadde tatt 5 timer og  vi var egentlig litt støl i beina. Å  klatre loddrett opp 1100 meter var ikke særlig fristende. Særlig ikke når vi visste at jo høyere vi kom jo lavere ville lufttrykket og O2-tilførselen være. Alternativet var å ta "taxi" opp igjen. I dette tilfellet var det taxi på fire bein, nemlig muldyr.  Å ri på muldyr var nytt for oss begge og vi slo til og leide to muldyr som fraktet oss opp til Copanaconde igjen.

Å ri muldyr på de smale stiene oppover med stupet rett ned på den ene siden var en litt skremmende opplevelse. Det var umulig å styre eller stoppe dyrene, de gikk den ruta de var vant til og hadde en lei tendens til alltid å gå helt ytterst på stien på kanten mot stupet. I tillegg ville begge være først. Muldyret til AB tok en snarvei rett opp fjellsiden og klarte på den måten å komme først. Ellers dyttet de stadig borti hverandre for å komme forbi, noe vi likte dårlig når vi så hvor bratt det var ned. Den som skubbet gikk alltid innerst! Det virket ikke som de brydde seg om at den kunne dytte den andre utfor stupet. Vi ble enige om to hovedregler for riding på muldyr: 1. stol på muldyret og 2. hold deg fast. Terrenget var svært ulendt, mye ur. Vi ble derfor ristet i alle retninger der vi satt på vår "høye hest" uten noen form for kontroll.

Etter en overnatting i Copanaconde foreslo guiden vår å ta lokalbussen til Cruz del Cóndortil mandag morgen klokken halv åtte. Vi ville da ha mer tid og dermed større mulighet til å se kondorer på nært hold. Fra Cruz del Cóndor er det flott utsikt over dalbunnen som ligger 1200 meter rett nedenfor og dermed det sikreste stedet for å oppleve kondorer på nært hold. Kondorene er ikke ute og flyr hele tiden, men denne gangen var vi heldige. Etter en times venting kunne vi se de første fuglene komme oppover canyoen ca en kilometer unna. Plutselig var de rett over hodene på oss bare et titalls meter unna. 4-5 kondorer tok flere runder over hodene på oss før de fortsatte videre oppover canyonen. Fantastiske fugler, kondorene er de største flyvende fugler  og har et vingespenn opp mot  tre og en halv meter,  (strutsene er størrre, men de flyr ikke). Kondorene kan bli opptil 80 år gamle og ungene trenger over to år før de er flygeferdig. Reproduksjonen er ikke så hurtig, men nå er fuglene fredet og bestanden er i opptur ifølge guiden vår.

Guiden vår, Rousbelt var som Svein svært opptatt av fugler, så turen ble også en fugletittetur. Svein hadde med en fuglebok med alle Perus fuglearter som ble flittig brukt. Mellom Arequipa og Copanaconde må vi over et fjellpass på ca. 5000 meter. På høysletten her oppe var det flere grunne innsjøer med yrende fugleliv. Mange av fugleartene lever kun her oppe i høyden.
Alpakka, lama og vicuña holder også til her oppe på over 4000 meter og fra bussvinduet kunne vi se store flokker med disse dyrene av kamelfamilien.

S&AB