No vil æ færra til Mexico


Hjem > India 2012 > Kerala

KERALA

Etter en lang god strandferie i Goa fløy vi ned til millionbyen Kochin i Kerala. Gamlebyen, Fort Kochin, er en gammel havne- og handelsby med
store kryddermarkeder og med klart portugisisk kolonipreg. Vi brukte tiden i byen til å planlegge resten av reisen vår.Tiden går for fort og vi har
behov for en uke ekstra for å få med oss Varanasi etter at den store religiøse festen der har roet seg ned. Heldigvis har Qatar Airways kontor i

Kochin. Vi tok en utflukt over til storbyen hvor vi fikk endret billettene våre. Ny hjemkomstdato er 8. januar.

Munnar er en ruskete liten by i The Green Mountains, noen timers biltur fra Kochin. Heldigvis er området rundt like storslagent som byen er
traurig. Vi dro dit med det lille, økovennlige byrået Wilson Tours på en tre dagers tur med bil og sjåfør. Området rundt Munnar er kjent for sine
teplantasjer, og fjellsidene helt opp i 2000 meters høyde er dekket av temarker. Luften er klar og frisk, omgivelsene er grønne og vakre, det er
stille og fredelig og nesten ikke mennesker (bortsett fra på søndag). Med andre ord alt det vi har fått for lite av i India. Vi ble innlosjert noen km
utenfor byen, på et lite "Homestay" med fem rom og utsikt over temarker, blåner og solnedgang. Bedre kunne det ikke bli. Turen til veiens ende,
Top Station like innenfor naboprovinsen Tamil Nadu var det klare høydepunktet, en flott naturopplevelse. Vi dro dit på en søndag, og tusenvis av
indere var på ferie/sightseeing i området denne dagen. Men bortsett fra oss selv så vi ingen "hvite menn". Vi var også ivrige fotoobjekt da mange
ønsket å ta bilde av oss sammen med dem.
For mange er nok Kerala synonymt med Backwaters, så også for oss. Store deler av kysten er dekket av innsjøer, kanaler og sumpområder. Fra
Munnar ble vi kjørt direkte til en nordlig del av Backwaters hvor vi ble innlosjert på lille The Farm House. Dagen etter dro vi på 24 timer
Houseboat, fortsatt med Wilson Tours. Wilson har bare båter som stakes manuelt fram, en mann foran og en bak. Dette fører til en lydløs og
miljøvennlig forflytting samtidig som vi ikke får beveget oss særlig langt. Men vi fikk da med oss både kanal, vann og en liten fottur ut til
fiskehavna ved det Arabiske hav. Det hele var ekstremt behagelig og avstressende, og kokken vår serverte velsmakende indiske retter både til lusj
og middag. 
Alt har en slutt, men vi var ikke klare for det enda. Vi var nysgjerrig på hvordan det berømte Backwaters Paradise rundt Alleppey var i forhold til
vår opplevelse, så vi tok bussen et par timer sørover. Det sies at det er 1300 husbåter stasjonert rundt Alleppey. Etter å ha tatt en 3-timers privatbåttur i området med en motorisert mellomstor kano fikk vi et godt bilde av situasjonen. Fra store til kjempestore motoriserte husbåter bevegetseg i kø runt på vannet og kanalene og gjorde at vi tenkte med takknemlighet på vårt døgn på husbåt. Det er også problemer med bryggeplass foralle båtene som derfor må fortøye utenfor hverandre. Maten om bord lages over åpen ild, noe som ikke er helt trygt når overbygget er laget av flettet siv. I forrige uke døde en familie på fem i en brann på en husbåt, og myndighetene krever nå endringer bl.a. når det gjelder kaiplass. Om noe vil skje gjenstår å se. For å komme litt vekk fra "motorveien" leide vi også en liten kano med padler for en dag. Han tok oss med på mindre kanaler og områder hvor det ikke finnes store båter, bare lokalt liv for folk som lever langs kanalene.

Så er det slutt på Backwaters og tid for et par dager på Varcala Beach. Ekte feriested med alle hotell, restauranter og butikker plassert på en
klippe med stranda nedenfor. Mest indiske turister, og mot solnedgang er det fullt av folk på stranda. Et greit lite stopp for en kikk og et par
etterlengtede Geocacher! Deretter Trivandrum neste. Lokalbussen tar en drøy time, men vi ble forsinket pga en seremoni i byen. Mens vi satt i
bussen og ventet passerte flere lastebiler. De hadde montert lange stokker, fire til seks på hver bil, to og to i høyden. På hver stokk hang det to
unge menn, festet med kroker gjennom huden i rygg, lår og legger. Hvor langt de hadde hengt slik er ikke godt å si, men gata var pyntet til fest
minst en km nedover den veien de kom fra. Hva gjør man ikke i religionens navn? Religionen står sterkt i India, og Hinduene er i flertall. Dette sies
å være en av grunnene til at det er så vanskelig å endre samfunnet. Myndighetene innfører lover, men på landsbygda fortsetter kastevesenet,
medgiftsordningen og mange andre gamle undertrykkende og destruktive tradisjoner som om ingenting har skjedd. Trivandrum er en millionby, og
selv på en søndag var den nokså kaotisk, og full av kjøpesentre. Å handle i de mer eksklusive varehusene er en omstendelig prosess. En hjelper
eller flere ikledd varehusets sariuniform tar imot deg i døra, en følger deg til den avdelingen du skal. Der står nye hjelpere klare til å finne fram
varer til deg, mens første hjelper venter sammen med deg. Da jeg hadde kjøpt ei ny bukse ble vi vist til en kasse hvor første hjelper leverte buksa
og fikk regning som måtte betales et annet sted. Så var det ned i første etasje hvor kvitteringen ble vist fram og buksa kunne levers ut, sammen
med tre nøkkelringer med bilde av Jesus på den ene siden og firmanavnet på den andre siden. Ellers bugnet med sarier i alle mønster og kvaliteter,
etasje på etasje med sarier og stoff til salwar-kameez (de vakre draktene med vide bukser, knelang bluse og sjal). Fordi det var søndag var det
mange kvinner og familier her. Hvilket eldorado! Buksa mi er grå, kostet N.Kr. 79,- og er trolig svært eksklusiv. Den har i hvert fall godt med
stretch i stoffet, noe som passer godt for en matglad dame som har vært i India i 2 måneder.
Planen var å reise til Indias sørligste punkt, men etterhvert fant vi  ut at det var ganske meningsløst å bruke to dager på å komme til et sted hvor
sørpunktet er eneste attraksjon og hvor byen sies å være standard India. Så vi framskyndet tilbakereisen til Delhi med en dag, og dermed gikk
mandagen med til å kjøpe togbillett. Vi visste at alle togbilletter var utsolgt, men at det var mulig å få billetter ved å stille opp ved billettkontoret
kl. 06 dagen før da de holder av noen hasterbilletter. Vi stilte opp kl. 05.30 og var nr. 28 i køen. Kl. 07 åpnet lokalet og vi ble stilt opp i rekke foranulike luker. Når skjemaer var fylt ut og vi hadde stått der en time til ble det skrevet to nummer på skjemaet vårt. Vi var nr. 7 i kø nr. 7. Komtilbake kl. 10 og håp at det er billett til deg. Så vi stilte opp kl. 10 og fikk to billetter til AC2 sleeper på toget til Delhi 29. januar. Dette betyr at vihar aircondition sovevogn på 2. klasse med 4 senger innenfor vårt område. Vi har helt greie benker som gjøres om til underkøyer når nattakommer. Sengetøy er inkludert i billettprisen (kr. 350,- pr person). I tillegg måtte vi betale hvis vi ønsket å spise på turen. Det ble tilbudt 3 varmeindiske måltider pr dag. Det tatt opp bestilling for hvert måltid som vi fikk servert på plassen vår. Vi spiste alle måltider og måtte ut med kr. 70,-totalt. Etter første måltid trodde vi avfallet ville bli samlet opp, og satte det på et ledig sete. En av de ansatte spurte meg bryskt om det var vårt oghvorfor jeg ikke hadde kastet det? Jeg måtte innrømme at jeg ikke visste hvor jeg skulle kaste det. Han dro meg med seg, åpnet døra på toget ogkastet det ut av toget. Ikke rart det er søppel langs hele toglinja! Og ikke rart India drukner i søppel. Etter hvert oppdaget jeg en liten søppelbøtteunder vasken utenfor doen. Der var det stort sett plass til mitt avfall. Og dunken ble tømt på hver stasjon! Hva som deretter skjedde med søppelettør jeg ikke tenke på. Vi har stort sett bare hatt en medpassasjer, og han ligger mest i overkøya si og sover. Det er forheng ut i korridoren, og folkholder seg bak forhengene sine. Våre nye venner er mest av typen kakkerlakker, gnagere (mus/rotte?) og annet småkryp. Kakerlakkene kan bli plagsomt innpåslitne, særlig når det kommer mat på bordet. Og siste natta spiste gnagerne deler av avisen vår så det bare var småbiter igjen. Heldigvis verken så eller hørte vi hva som skjedde. Etter 51 timer på toget (en time forsinket) ankom vi støyende New Delhi Railway Station 31. januar kl. 14.15. Det har vært en lang reise, men tiden har gått raskt. Det har blitt mange timer med soving. Og med lesing. Samt å se på landskapet som farer forbi. Stort sett holder toget en fart på rundt 100 km/t, så landskapet fyker nokså fort forbi. Vi er veldig fornøyd med at vi har fått denneopplevelsen. Likeledes er vi fornøyd med at den er avsluttet, og fornøyd med at vi ikke skal ta toget til Varanasi.
På forhånd hadde vi bestemt oss for å ta inn på Radisson Blu nær flyplassen. Litt luksus virket fristende etter to døgn under nokså enkle forhold.
Pga dårlige nettforhold hadde vi ikke fått til noen reservasjon, og da vi ankom hadde de bare suiter igjen. Så nå sitter vi her med romslig stue og
soverom, badekar med glassvegg til soverommet, to store flatskjerm TVer, fri internett og alt vi kan drømme om. Vi klager ikke over verken toget
eller suiten. Men til hverdags er nok livet hjemme i Norge det som passer oss best. Nå gjenstår bare en firedagers tur til Varanasi med religiøs
tilbedelse, bading i Ganges og likbrenning ved elvebredden. Deretter et par dager på Radisson for å ta oss inn igjen før vi vender nesa hjemover den
7. februar.