No vil æ færra til Mexico


Hjem > Den store Amerikareisen 2015 > Cruiserapport
Livet på cruise   
 
Sjølivet det er en fornøyelig stand, tyroleri, tyrolera…..
Etter fire dager i Fort Lauderdale i Florida gikk vi den 28. april ombord i det lille cruiseskipet Pacific Princess. Mens de største cruiseskipene kan ta opp mot 5000 passasjerer har vårt bare plass til knapt 700. Skipet er ute på en 111 dagers jordomseiling hvorav vi er med på de siste 17 dagene fra Florida til Los Angeles. Antall passasjerer på vår etappe er cirka 600. Standarden ombord er upåklagelig. Vi har en fin lugar med dobbeltseng, sittegruppe og balkong på dekk 7. Med to passasjerer pr ansatt kan oppmerksomheten nesten bli i meste laget. Til middagen kreves det «pent antrekk». I løpet av cruiset er det også tre «gallamiddager». Morsomt og stilig og ikke så stivt som det høres ut, heldigvis. Mens det er formelt i spisesalen kan vi også velge mellom buffet, pizza eller burgerrestaurant på øverste dekk. Den omfangsrike italienske kokken Amedeo Scarin og hans team setter sin ære i å lage utsøkt mat. Maten er både velsmakende og vakkert tilberedt. Måtehold er en stor utfordring med all den gode maten. Vi sender en vennlig tanke til tekstilindustrien som har innført stretch i nesten alle klær.
 
Våre medpassasjerer er stort sett amerikanske pensjonister. En passasjer ble sendt til sykehus i Curacao, og generelt er det mye spaserstokker, krykker, rullatorer og rullestoler. Programmet ombord er variert. På dagtid er det tilbud om aktiviteter som bibelstudier, arbeidsstue, bridge, quiz og ringspill med mer. Om kvelden er det underholdning og show av ulike slag. Og selvfølgelig er det eget kasino. Rundt bassenget er det fullt av solsenger. Bare noen av dem er i bruk, så det er aldri vanskelig å finne en ledig plass. Vi holder oss stort sett på det øverste dekket hvor det er lite folk, god lufting og avstand fra en tidvis plagsom levende underholdning rundt bassenget. Sola er sterk i denne delen av verden, så vi smører oss godt og forsøker ikke å være for lenge av gangen i sola. Med rundt 30 grader i skyggen og høy luftfuktighet stopper det seg selv. Kveldene nytes stort sett på egen balkong, inkludert solnedgang i Stillehavet. Dagene flyr selv når vi er i sjøen. En flokk fugler følger båten, og vi følger med på dem og deres jakt på flyvefiskene som fyker over vannet. Videre er det spennende å følge med på skilpaddene og delfinene som dukker opp med ujevne mellomrom. Det er mye å følge med på. I tillegg er Svein ivrig med sin amatørradio mens Ana besøker treningssenteret. Dette cruiset inkluderer mange døgn i sjøen, men har også noen stopp i land.  Hvert stopp vil få noen raske og høyst subjektive kommentarer.
 
Fredag 1. mai
Vårt første stopp var Willemstadt, hovedstaden i landet/øya Curaçao i Karibien. Landet er en tidligere nederlandsk koloni og har nå en løsere tilknytning til Nederland. Vi ankom langt utpå formiddagen, tre timer etter skjemaet. Årsaken var dels forsøk på nødhjelp til en båt som hadde kantret nord for Cuba og dels sterk motvind og med ditto bølger. Selv med full fart på maskinen klarte ikke båten å holde marsjfarten. Det gynget ganske godt i en periode, og svømmebassenget så ut som et kronisk bølgebasseng. Etter hvert var det mer vann på dekket rundt bassenget enn i det. Da Ana begynte å føle seg uvel og småkvalm fant hun fram sine berømte sjøsykearmbånd. Hun tror de hjalp, men til middagen ble de fjernet. Forfengelighet kommer foran sjøsyke. Blå strikkebånd med hvit plastkule på hvert håndledd passer dårlig til fotsid selskapskjole og gallamiddag. Forsinkelsen hadde ikke så stor betydning siden vi ankom Curaçao 1. mai. Med unntak av noen turistbutikker var alt stengt og byen var ganske tom for lokalbefolkning. Med to cruiseskip i havna samtidig var det likevel ganske folksomt i gatene. Noen tusen turister setter spor etter seg. Uansett er det alltid morsomt å komme til et nytt land. Langs havnen bidrar fargerike og godt vedlikeholdte gamle hus til en sjarmerende innfart til byen. Bakgatene bærer mer preg av behov for vedlikehold. For 50 år siden seilte Svein som telegrafist til denne havna, i oljetransport. Han mente å gjenkjenne den gamle sjømannskirken ved innseilingen. Det ser ut til at Gud og vafler har flyttet ut til fordel for Casino og mammon.
 
 
Søndag 3. mai
Vi ankommer Cartagena i Colombia tidlig søndag morgen. Her finner vi nok en stille, stengt og folketom by. Ikke noe som tyder på at en blåblå regjering har vært på ferde og innført søndagsåpne butikker her i byen! Bare turistbutikkene var åpne, samt de som selger sine varer rett fra gata. Vi har vært i Cartagena tidligere. For noen år siden tilbrakte vi faktisk flere netter her i byen! Den gang ble vi sjarmert og fascinert av det yrende folkelivet, den smittende musikken og hele den karibiske atmosfæren. Denne gangen møtte vi en tilnærmet folketom og svært stille by. Her holdes helligdagen fortsatt hellig.
 
Mandag 4. mai
Panamakanalen.
I dag fikk vi oppleve selve grunnlaget for at vi valgte å ta denne turen. I løpet av sine mange år til sjøs har Svein reist gjennom kanalen et utall ganger. Det er snart 40 år siden siste gang, og han har lenge hatt et sterkt ønske om å ta denne turen igjen. Været var lettskyet hele dagen, noe som bidro til at det var behagelig å oppholde seg på dekk selv om gradestokken viste rundt 30 grader.
Det er nå 100 år siden kanalen ble bygget og de som sto for prosjektet var en del fremtidsrettet. Gjennom slusene har båtene 4 eller 6 lokomotiv som holder båtene nøyaktig midt i slusene. Først etter 70 år begynte kanalen å bli for liten for båtene på den tiden og i stedet for å utvide kanalen ble båtene bygget for å passe akkurat inn i slusene. De såkalte Panamax-skipene. Foran oss gjennom kanalen hadde vi et cruiseskip som var bygget etter disse målene. Det er ikke store klaringen mellom skutesidene og sluseveggene og det kreves godt samarbeid mellom kanallosene og lokomotivene som holder båtene nøyaktig på plass. Nå er båtene blitt enda større og de største cruise- og containerskipene kan ikke gå gjennom kanalen. Derfor har myndighetene i Panama bestemt seg for å lage et nytt kanalløp parallelt med det gamle slik at dagens store skip kan passere. Det var meningen at den nye kanalen skulle være ferdig i 2015.  Senere er prosjektet blitt forsinket og nå sies det at ferdigstillelsen skal være i 2016. Vi får vente og se. Ambisjonene er store, men arbeidet går langsomt.
 
Onsdag 6. mai
Costa Rica. Et land vi aldri har besøkt! Vi ankret opp utenfor den lille byen Puerto Quepos på stillehavskysten. Byen hadde ikke mye å by på, men det er mye jungel, sumpområder og liknende i nær området. Cruiseskipet tilbyr en rekke mer eller mindre begrensede turer til en høy pris. Vi har foreløpig valgt ikke å benytte oss av dette. Istedenfor å gå i gruppe tok vi drosje noen km ut til Manuel Antonio National Park. Målet med turen var todelt: å komme oss ut i jungelen og å finne to Geocacher som vi visste lå der inne. Det ble en het, men fin tur. Selv om vi ikke hadde med oss guide så vi både apekatter, vaskebjørner, øgler, firfisler og halvmeterlangt stygt og tykt dyr som vi ikke vet hva heter. Halvveis på vår tur møtte vi gruppene fra båten. Følget gikk langsomt og gikk bare et lite stykke inn i parken. For å nå vår «skatt» måtte vi klatre opp på en høyde så langt inn i parken som vi hadde lov å gå. Alt var velregulert og det var ikke tillatt å gå utenfor oppmerkede stier. På grunn av store bølger ble parken stengt kl. 14, to timer før normalt for å unngå at noen skulle komme til skade på strendene. Vi kom tilbake til båten med fine opplevelser og to trofeer fra et nytt land.
 
Mandag 11. mai
Vi har nå kommet til Mexico, nærmere bestemt Topolobampo. Havna ligger et stykke opp i Californiabukta på fastlandssiden. Som kjent har Mexico store problemer med voldelige narkotikakarteller. Dette har også fått konsekvenser for turisttrafikken. For noen år siden hadde Topolobampo rundt 10 besøk av cruiseskip pr år. Vårt besøk var det først på et års tid. Dette ble grundig markert av lokalbefolkningen. Fra tidlig morgen til sen kveld var det underholdning med sang og dans på kaia rett nedenfor båten. Havneområdet er svært industrielt og vanskelig tilgjengelig for utenforstående, så alt var kun til ære for oss. Los Mochis med ca. 400.000 innbyggere ligger et par mil fra havna. Herfra tar det 8 timers å kjøre til USA. Alle de store amerikanske kjedene finnes her og gjør at deler av byen er svært amerikanisert. Vi klarte likevel å finne mer lokale områder hvor både vareutvalg og type utsalg minnet oss om det Sør-Amerika som vi kjenner fra tidligere. Best likte vi den lille landsbyen Topolobampo med sine rundt 7000 innbyggere. Navnet ble visstnok gitt av urinnbyggerne og betyr «der ulvene kommer ned fra fjellene for å drikke vann». Vi så ingen ulver, og det var nok bra for byens høner, haner og katter der de ruslet fritt rundt i gatene. Dette er den typen by der mer eller mindre falleferdige hus klamrer seg fast til fjellsiden. Det var ikke mye som var tilrettelagt for turister her og vi syntes det var er godt sted å være. Svein fikk en øl sammen med par innfødte på en svært lokal kafe og deretter var besøket over.
 
Tirsdag 12. mai
Cabo San Lucas i Mexico er vårt siste stopp før cruiset er ferdig. Byen ligger helt på spissen av den californiske halvøy og har ca 70.000 innbyggere. Byens kystlinje består av sandstrand.  Langs stranda og i de nærmeste skråningene vrimler det av hoteller og leilighetskomplekser. Dette er amerikanernes svar på vårt Gran Canaria.  
 
Torsdag 14. mai
Dette er vår siste dag ombord på Pacific Princess. Vi har hatt noen strålende dager men er samtidig glade for at vi ikke er blant de rundt 300 passasjerene som har vært med på den 111 dager lange jordomseilingen. Det hadde opplagt blitt i meste laget! Vi startet reisen i Tropene og disse har vi nå forlatt. Det er ikke lenger så mye å følge med på verken i havet eller i luften. Temperaturen har også endret seg dramatisk etter hvert som vi har seilt nordover. Det har blitt kjøligere for hver dag, og nå ligger dagtemperaturen på under 20 grader. Vi får likevel med oss et par soletimer om dagen. Det gjelder bare å finne ly for vinden. I dag 15. januar ankommer vi Los Angeles i regnvær og 17 kalde grader. Heldigvis gir regnet seg etter hvert. Innen vi ankommer Venice Beach nær Santa Monica  viser solen seg så vidt på himmelen. Vi er glade for å ha fått oppleve dette storslagne cruiset. Nå er vi klare for nye eventyr! Først skal vi ha tre dagers tilvenning til landjorda på denne berømte stranda. Deretter legger vi i vei på en måneds roadtrip. Selv om sjølivet er fornøyelig, er det godt å være tilbake på landjorda!