No vil æ færra til Mexico


Hjem > Cape Verde 2013 > Cape Verde 2013
Kapp Verde 13. – 20. november 2013
 
Kapp Verde har stått på vår ønskelista til Svein i mange år, men det har tidligere vært både dyrt og tungvint å komme dit. Da vi oppdaget at det nå går charterfly til landet var det ikke vanskelig å bestemme seg for en tur dit for å få et avbrekk fra novembermørket. Flyturen tar 8 – 9 timer inkludert en mellomlanding på Gran Canaria for påfyll av drivstoff, så det er en lang tur for en ukes ferie.
 
Øya vi dro til heter Sal. Den er ca. 3 mil lang, 1 ½ mil bred på det bredeste og har tre ”fjell” på rundt 300 meter nord på øya. Ellers er den flat og tørr uten nevneverdig vegetasjon.
Vi hadde booket oss inn på Hotel Morabeza, og det var et svært godt valg. Trolig det beste hotellet i den lille landsbyen Santa Maria. Hotellet er velholdt, rolig og veldrevet. Og et av de få hotellene uten ”all inclusive”. Av flyets 200 passasjerer var vi de eneste som ble sluppet av der. Og på flyet hjem igjen var vi nesten de eneste som ikke hadde grønt, blått eller rødt” all inclusive” armbånd rundt håndleddet.
 
Det bor i underkant av 20.000 mennesker på Sal. Hovedstaden Espargos er helt uberørt av turisme og det bor kun lokalbefolkning her. Landsbyen Santa Maria på sørspissen er på den annen side kun bygget opp rundt turismen. Den er ikke mange hundre meter lang eller bred, men de brosteinslagte gatene er brede som avenyer, noe som gir byen et øde preg. I ”sentrum” kryr det av turistbutikker som alle selger de samme varene, alt importert fra fastlandet, stort sett fra Senegal. Det er også mange gateselgere, også de fra Senegal, som selger hatter, solbriller, klokker osv. Disse er heldigvis ikke spesielt pågående. Med unntak av fisk må alle varer fraktes til Sal med båt, noe som gjør at utvalget av matvarer i butikkene er dårlig og at prisene holder norsk nivå. Det finnes både store fisk som tunfisk og mindre fisk som stekes og tilberedes med hode og hale. Vi hadde mange velsmakende småfiskmåltider! Spesielt på vår lille favorittrestaurant 'Sapo com fome' The Hungry Frog.
 
Sal er fattig både når det gjelder tilgang av inntekter for innbyggerne og når det gjelder turistattraksjoner. Det blåser alltid en kraftig vind på øya, noe som trekker til seg surfere og kitere. Med unntak av strand og hav har den ikke mye å by på. Heldigvis har vi Geocaching.
Og vi hadde før avreise bestemt oss for å finne og logge de 10 ”cachene” som er lagt ut på øya. Dette ga oss noen fine fotturer i nærmiljøet til hotellet, og også en fin biltur rundt på øya. Veien stopper midt på øya, så vi var avhengig av en liten 4x4 for å komme oss nordover. Sporene vi fulgte var til dels helt uframkommelig, men vi fant nå fram til alle de stedene vi skulle. Dermed fikk vi sette både Pedra Lume: et vulkankrater hvor de utvinner salt. Og Buracona: et hull i berget hvor man kan se rett ned i havet og hvor en ser et blått øye på bestemte tider på dagen i solskinn. Den dagen vi var der regnet det om morgenene og var overskyet så vi så ikke noe øye. Men vi har vært der!
 
Så hva mer skal vi si om Sal? Vi hadde lest såpass mye om øya på forhånd at vi var forberedt på hva som ventet oss. For en ukes avslapning var det helt greit. To uker kunne raskt blitt i meste laget for oss. Temperaturen lå på rundt 26 grader både dag og natt, men pga vinden ble det kjølig om kveldene. Det lokale ølet Strela var velsmakende. Selv om vi fikk god fisk var maten var gjennomgående kjedelig. Nå har vi vært på en av ørkenøyene til det lille øylandet Kapp Verde. Hvis vi noen gang skulle komme tilbake måtte det være for å besøke den frodige grønne øya Santiago. Men dit går det ikke charterfly, og da blir det straks mer utilgjengelig. I tillegg er livet kort og verden full av spennende reisemål. Og vi har ikke tapt vårt hjerte til Sal.