No vil æ færra til Mexico


Hjem > Australia 2016 > Reisebrev
Reisebrev nr 1.
For første gang i vårt liv har vi fløyet på Business class. Det koster, men gir også mye komfort. Og da snakker vi ikke bare om champagne og gåselever! Med en rygg som nylig hadde slått seg vrang var det godt for Ana å kunne ligge strekt ut i en seng på turen fra København til Singapore (12 timer). Vi var derfor i ganske god form da vi ankom Brisbane om kvelden 5. oktober. Vanligvis tilpasser vi oss raskt både klima og tidsforskjeller. Denne gangen har det vært tyngre. Klima og temperatur går  fint, varmt og behagelig. Men etter fem dager sliter vi fortsatt med å få tidssansen på plass etter 24 timers reise og 8 timers tidsforskjell. Vi våkner fortsatt hver natt mellom to og tre, våkne som nytente lys. Derfor har det vært fint med et par dager i Brisbane hvor vi har ruslet rundt i sentrum og langs elvebredden. Brisbane sentrum ligger i svingen på en elv, så det er lett å holde oversikten. Elven og alle grøntområdene gjør den til en sjarmerende by. Problemet er den voldsomme ekspansjonen. Brisbane har nå mer enn 2 millioner innbyggere. Det er mengder med skyskrapere her, og de få gamle ærverdige bygningene som fortsatt finnes synes knapt mellom de moderne kolossene.
8. oktober hentet vi leiebil hos Hertz og satte kursen nordover mot Coolum Beach på Sunshine Coast. For snart tre år siden feiret vi julen på kamelsafari med overnatting i telt i ørken i Rajastan, India. Der ble vi kjent med en hyggelig og herlig familie fra Australia. Vi har holdt kontakt på internett, og nå skulle vi endelig møtes igjen. Det ble et fantastisk gjensyn med verdens mest vennlige og gjestfrie familie. Både mor, far og barna på 14, 12 og 9 år visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss. De har akkurat flyttet inn i et nytt flott hus like ved stranda, så det ble daglige turer til stranda. Vannet var ikke spesielt varmt ennå, så vi holdt oss på land mens barna surfet og lekte seg. Tusen takk til familien Davidson for at dere tok så godt imot oss.
I dag 10. oktober forlot vi Coolum Beach og startet vår 6 uker lange roadtrip. Det blir nok ganske mye kystreise nedover, men først ønsket vi oss en liten tur inn i landet. Og det har vi fått! Vi hadde ikke kjørt langt før vi var skikkelig ute på landsbygda. Etter hvert fant Svein et navn på kartet som han syntes hørtes fint ut: Kilcoy (
innbyggertall 1700).  
. Vi dro dit og fant et lite hotell, Hotel Stanley. Byen er bitte liten med to gater og noen få butikker. Hotellet vårt har pub nede og fem rom med felles bad i annen etasje. Rommet er hett, dusjene fungerer dårlig og alt er møkkete og nedslitt. Det er begrenset hva man får for N.kr. 500,- selv på landsbygda. I tillegg setter vi desto større pris på den komforten bedre hoteller har å by på! En natt her får klare seg, og heretter skal vi se på rommet før vi betaler. Ellers har vi så langt en helt strålende tur. Nå skal vi ut på byens eneste restaurant for et forhåpentligvis bedre måltid.
 
Reisebrev nr.2
11.10 Vi dro videre inn i landet til Stanthorp (ca 5400 innbyggere).  Dette var enda et sted Svein hadde funnet på kartet. Vi slo oss til på hyggelige The Vines Motel og ble der i to netter. Byen var overraskende sjarmerende, ikke minst på grunn av elva som svinger seg gjennom byen. Langs elva er det parkområder og gangveier, perfekt for små fotturer. Byen ligger midt i «The Granite Belt» så området preges av enorme steinblokker. Vi fikk også besøkt et bryggeri og en vingård i dette noe ukjente vindistriktet.
13.10 Vi var endelig klare for kysten så vi satte kursen mot swinging Byron Bay (ca 9000 innbyggere) og tok inn på «Bay Motel», rett ved kysten. Vi hadde både lest og hørt om det ville og utagerende livet der. Marihuanalukta skulle ligge tett og lommetyvene skulle være aktive i det yrende folkelivet. Da vi ankom var overskyet og sterk vind. Noen få surfere og «hippier» forsøkte seg på sjøen og på stranda, ellers var det nesten folketomt. Om kvelden var vi på «Italian at the Pacific». Her fikk vi servert lammebog med tilbehør for to. Dette er det absolutt beste måltidet vi har hatt her nede til nå. Denne matopplevelsen vil vi huske lenge!
Det er fortsatt tidlig vår i denne delen av Australia, og våren følger oss sørover. De vakre jacaranda-trærne har akkurat begynt å blomstre, og naturen bærer preg av vår. Vi ble bare en natt på Byron Bay. Byen imponerte ikke, men omgivelsene var spektakulære. Før vi dro videre tok vi en flott to timers fottur i nasjonalparken Cape Byron, Australias østligste punkt.
14.10 Neste stopp var Yamba (ca 9000 innbyggere), en rolig liten landsby ved munningen av et stort laguneområde. Vi fikk det trolig siste ledige rommet i byen, på «Pegasus Motel». Rommet var et delux-rom med boblebadekar for to, så vi fikk gjort oss skikkelig rene.
15.10 Dagen etter var det ikke et rom å oppdrive i Yamba. Det var visstnok en surfefestival i byen, og i tillegg var det helg. Så vi la i vei sørover på vei etter et nytt sted å bo. Vi stoppet på steder vi hadde fått anbefalt: først Coffs Harbour. I Coffs var det visstnok også en festival, og i tillegg var det lørdag. Ikke et rom var å oppdrive. Dette forflyttet seg videre til Nambuca Heads. Til slutt havnet vi i Port Macquarie (ca 45.000 innbyggere). Dette er den største kystbyen vi har vært i til nå, men også den mest sjarmerende. Hotellet vi hadde bestilt gjennom Booking.com var dobbeltbooket så vi ble omplassert til «Rydges Hotel». Rydges lå sentralt ved elven/havet og sentrum, og hadde store flotte rom. Vi ble der i to netter, og gikk vi på tilrettelagte stier langs kysten i flere timer.
Etter hva vi har sett så langt er naturen langs kysten en kombinasjon av elver, laguner, åpent hav, klipper og lange hvite strender. Selv om vi elsker vår lange Plaka Beach på Naxos, må vi innrømme at den ikke kan måle seg med dette.
17.10. Vi vil gjerne ha et stopp til langs kysten før vi setter kursen inn i landet. På kartet finner vi Nelson Bay (ca. 5400 innbyggere). Vi har ikke lest om den og heller ikke fått den anbefalt av noen. Ved ankomst ser vi at det i stor grad er bygd opp rundt turisme. På forhånd har vi oppdaget at det finnes en flott 4-5 timers fottur med mange Geocacher i en nasjonalpark i nærheten. Den turen vil vi gjerne ha med oss. Mye er fullbooket også her i området, men på «Nelson Resort» får vi et rom med balkong og delvis utsikt over havet. Fin beliggenhet for Sveins radioamatørantenne! Himmelen blir stadig mørkere på vei mot NelsonBay. Ved ankomst begyn

ner det å pøsregne, og det fortsetter det med i flere timer. Det skal bli sol i morgen. Vi håper det stemmer. 
Værvarselet stemte, det ble solskinn. Vi dro ut til Tomaree Nasjonalpark og fikk en flott 5 timers tur gjennom jungel og langs kyst og strender. Geocaching.com guidet oss på turen, og vi tok med oss totalt 35 cacher. 

Reisebrev nr. 3.
19.10.
I dag forlater vi kysten og beveger oss inn i landet. Første stopp er vindistriktet Hunter Valley hvor vi slår oss til på Chateau Elan, et fantastisk hotell med små hus inne på et stort fredelig golfområde. Rommet er på 50 m²,
lyst og smakfullt innredet. I tillegg er det flott utsikt over golfbanen hvor det også gresser 40-50 kenguruer. De to første vi så satt to meter unna oss da vi ankom. Med en forkjølet og halvsyk Svein passet det bra med et par dager i vakre og fredelige omgivelser. Heldigvis fikk vi også med oss noen besøk på vingårder og bryggerier. Det er morsomt å besøke små vingårder som har liten produksjon men høy kvalitet, og som ikke selger utenfor vingården.
21.10. Fjellene kaller. Vi legger ferden mot Katoomba, Blue Mountains. Dette er et fantastisk fjellområde et par timers kjøring nord for Sydney. Om morgen hadde vi området for oss selv, men det ble raskt inntatt av busslaster med asiatere, særlig kinesere. På grunn av helg og mange utsolgte hoteller booket vi oss inn på The 3 Explorers Motel like ved Echo Point der alle naturopplevelser naturlig starter. Fjellformasjonene Tre søstre er de mest berømte, og herfra ser du rett bort på dem. Motellet var overpriset og dårlig. Vi bestemte oss for å bli en natt til, og la oss inn på det vakre Echoes Botique Hotel & Restaurant. Stort lyst rom med balkong og utsikt over dalen og de bratte fjellsidene. Deilig middag med praktfull utsikt hørte selvfølgelig med. På Scenic World organiseres det turer ned i dalen. På den måten slapp vi å gå de 900 trinnene ned og opp igjen. Det var mye behageligere å ta toget (52 grader stigning) ned og kabelbane opp igjen. De har også en taubane tvers over en dyp kløft. I tillegg til utsikt til sidene var det fascinerende å se trekronene nede i jungelen gjennom glassgulvet. I løpet av to og en halv dag fikk vi flere fine turer både langs kanten og nede i dalen. Vi er veldig glade for at vi fikk med oss dette området som gir oss noe av den samme opplevelsen som Grand Canyon i Arizona, bare i mindre målestokk.
24.10. Fem timers kjøretur og vi er framme i Wagga Wagga (ca 65.000 innbyggere) og slo oss til på The Lawson Motor Inn. Dette var et godt valg. Stille og romlig rom med balkong og utsikt mot Murrumbidgee River. På grunn av gjentatte flommer er det bygget opptil 9 meter høye voller langs elvebredden. Det er fint å gå tur på disse. Vi oppdaget Wagga Wagga på kartet mens vi planla turen vår. Vi syntes navnet var morsomt, og det fantes lite turistinformasjon om stedet. Byen har som hovedfunksjon å betjene landbruksområdet rundt, primært sauer og kyr. Turister advares mot å reise lenger inn i landet enn dette. Når vi forteller Aussier at vi har tenkt oss til Wagga Wagga (Wagga blant de lokale) ser de rart på oss og lurer på hvorfor vi skal dit. Vel, vi vil gjerne oppleve noe autentisk. På turistinformasjonen kom de med følgende severdigheter: et museum, en botanisk hage og et vann som det var fint å gå rundt. Vi har vært i den botaniske hagen og den var fin. Ellers har vi ruslet rundt og forsøkt å finne ut av byen: en lang gågate, hovedgata med gjennomgangstrafikk og motell og litt stille sidegater rundt forbi. Også to shoppingsentre så klart.
Vi slutter ikke å forundre oss over hvor mørkt og stille det er i gatene om kveldene. Ikke bare her, men alle steder vi har vært til nå. Det er kanskje ikke så rart når restaurantene stort sett har åpent for middagsservering fra 17.30 til 20.00. I hovedgata i Wagga er det tett i tett med kafeer og restauranter. Det hjelper lite når mange av dem er stengte og gata er nesten folketom allerede kl. 19 om kvelden. De som er åpne har heller ikke mange gjester, så det er kanskje ikke så rart at de stenger. Unntaket er puben på Victoria Hotel. Klassisk konsept, røff stil med mat/drikke nede og rom i etasjen over. Puben er svær med mange avdelinger, og folk strømmer til både for å spise og for å drikke. God stemning, god mat og enorme porsjoner. Folk får med seg overskuddet i «doggibag», men vi har ikke bedt om det ennå.
En kveld vi gikk i den folketomme hovedgata kl. 21 kom en dame bort til oss og sa at vi måtte være forsiktige med å være ute om natta. Dette var i Wagga! Vanskelig å tro at det skal være farlig her. I tillegg står det skilt på nesten hver stolpe på hovedgata om at du blir kameraovervåket. I sidegatene har vi ikke sett tilsvarende skilt, så der er det vel fritt fram for banditter? Vi møter så mye vennlighet og hjelpsomhet at fare og ran er langt bak i bevisstheten vår.  
26.10.I kveld skal vi besøke en lokal radioamatør som Svein har kommet i kontakt med. En dansk ex Radio Offiser som har slått seg til her nede. Skal bli moro å møte en skandinav. 

Reisebrev nr. 4
27.10. I går avsluttet vi oppholdet vårt i Wagga (som vi nå kaller det) med besøk hos Sveins radioamatørvenn Knud Jørgen (dansk) og hans australske kone Lizzie. Et vennlig, gjestfritt og entusiastisk par. Svein og Knud fikk en god radioprat mens Lizzie og jeg pratet om ulike kultur (hun har danske aner), savnet ved å bo i annet land (hun bodde 5 år på Jylland med Knud før hun ville hjem igjen og han ble med) og mye annet. Flott å kunne møte slike folk og til og med bli invitert hjem på middag!
Tre netter i Wagga får holde. Vi drar i retning Melbourne, en biltur på 480 km/5 timer. Vi har ingen hast, og legger inn et stopp underveis. Knud og Lizzie  anbefalte oss å stoppe i Beechworth (ca 2800 innbyggere). Byen ble etablert i forbindelse med det store gullrushet på 1850-tallet, og har fortsatt mange flotte gamle bygninger. Ingen tvil om at dette har vært en velstående liten by. Vi vandrer hovedgata på langs og noen sidegater på tvers og deretter anser vi dagens turisme for avsluttet.
28.10. Endelig kommer vi til Melbourne (ca 4,5 millioner innbyggere)! Vi har booket oss inn på «Melbourne Short Stay Apartments – Power Street», først for tre netter i 3-roms 18. etasje, deretter to netter i 2-roms i 23. etasje. Flotte nye romslige leiligheter på Southbank. Kort vei til alt og fantastisk utsikt. Yarra River deler Melbourne i to. Sentralt i byen ligger det restauranter langs begge sider av elva men mest på South Side hvor vi bor. Det er tett mellom broene og enkelt å bevege seg fra den ene siden av elven til den andre. Under hele vårt opphold er byen preget av årets store begivenhet: Melbourne Cup The Carneval. En uke med hesteveddeløp som blant annet fører til at første tirsdag i november er offisiell fridag. Da er det parade gjennom hovedgata med hester, musikk, gamle biler og alt hva folk kunne finne på. Ikke spesielt imponerende eller stort, men artig å ha sett det. Vi ble mer imponert over alle de flotte antrekkene til damene som skulle på race. Enkelte sier at Melbourne Cup er mer et moteshow enn et hesteveddeløp. Damene har lekre kjoler og hatter akkurat som vi ser fra de store veddeløpene i England. Men her kan «hvem som helst» pynte seg og være med. Med helg, påfølgende Melbourne Cup og 4,5 millioner innbyggere ble det vel mye folk for oss i perioder. Da var det fint med turer langs elvebredden og i de mange flotte parkene i byen. Vi har storkost oss i byen, og nå lengter vi etter fredeligere omgivelser.
02.11. Great Ocean Road, here we come!
Fra Melbourne til Anglesea (ca 2500 innbyggere) på begynnelsen av Great Ocean Road er det 14 mil. Langs motorveien går det radig, men etter hvert fant  vi en liten sidevei hvor en «Geocacher» har lagt ut en «Powertrail». Dette betyr at det med noen få hundre meters avstand er gjemt små bokser med en logg inni. Vi lot oss friste, og endte opp med å ha tatt 62 cacher i løpet av en dag. Ny rekord! Vi kjørte stort sett på grusvei gjennom åpent landbruksland med kyr, sauer og spredte bondegårder. Idyllisk og vakkert, og vi fikk god tid til å nyte naturen før vi langt utpå ettermiddagen ankom Anglesea hvor det gjaldt å få seg et rom for natta før vi dro videre neste morgen.
Fra Anglesea beveger vi oss langsomt nedover Great Ocean Road med sin praktfulle natur. Lange hvite strender, vulkanske områder, bratte klipper, små bosettinger/feriedestiansjoner hvor det meste er stengt så tidlig i sesongen. Stadige stopp for å se etter Geocacher tvinger oss til å se nærmere på omgivelsene og også få med oss litt historikk underveis. Området har blitt rammet av voldsomme branner, sist i desember 2015. Flere hus gikk tapt og et stort område er dekket av døde trær. Langs veien står varselskilt som viser hvor høy/lav brannfaren er. Andre skilt minner oss om at man i Australia kjører på venstre side av veien. I Australia er det større farer enn slanger, edderkopper og hai! Vi slår oss til en natt i Lorne (ca 1000 innbyggere) og to netter i Apollo Bay (ca 1100 innbyggere). Svein har ikke laget middag siden Melbourne, så i Apollo Bay finner vi en leilighet med ordentlig kokeplate. Fredag serveres det Spaghetti Bolognese, lørdag blir det saftig entrecote. Planen for i dag (lørdag) var tre ulike fotturer i Great Otway National Park. Med liten kuling og kraftige regnbyger er ikke dette spesielt aktuelt. Vi får vente og se om været endrer seg utover dagen. Hvis ikke kan det være godt med en hjemmedag også.
I det store og hele har det vært kjøligere enn vi hadde regnet med på hele turen. Det er fortsatt vår i Australia. I tillegg sies det at dette har vært en kald vår. Så langt ligger sommertøyet stort sett ubrukt mens langbukse brukes daglig og fleece ved behov. 

 
Reisebrev nr. 5.
05.11. Heldigvis sluttet det å regne så vi fikk oss en fin ettermiddagstur. Først en liten tur på Maites Rest Rainforest Walk i Great Otway National Park. Omgitt av opptil 100 meter høye eucalyptustrær og enorme bregner forsvant vi nesten i den mørke, tette og fuktige skogen. Heldigvis var det lagt til rette med gangveier store deler av rundturen. Deretter dro vi ut til Cape Otway for nok en liten spasertur på små stier med utsikt mot fyrtårn. Dagens høydepunkt var likevel koalaene. Vi så flere av dem oppe i trærne på vei ned mot fyret. De er usedvanlig søte! Med sterk vind, lave temperaturer og utrygt vær droppet vi å dra på fottur opp mellom trekronene 35 meter over bakken. Det var godt å komme tilbake til rommet og få satt på varmeapparatet. Heldigvis kan airconditionen gjøres om til varmeapparat. Vi har ennå ikke brukt den til nedkjøling.  
06.11. I dag var dagen da vi skulle få med oss alle høydepunktene langs Great Ocean Road. Vi så De 12 Apostler, som nå bare er fem, og som står som stolte søyler ute i havet utenfor de loddrette klippeveggene. Videre nedover kysten så vi en hule (Grotto), en buet åpning i fjellet (The Arc) og en bru (London Bridge). Havets stadige slitasje skaper huler, åpninger og bruer. Dette er en vakker, vill og farlig kyststrekning hvor mange skip har forlist. Som vanlig var det kaldt og forblåst og utrygt for regn. Vi har sett mye flott kyst og natur både fra Brisbane og sørover og nå på Great Ocean Road. Nå er vi klare for noe nytt. Vi setter kursen mot Warrnambool (ca 34000 innbyggere). Dette regnes som den endelige slutten på Great Ocean Road. Her finner vi et hotell og slår oss til for to netter. Vi har rikelig med tid, og det er deilig å ha et par dager uten program.

08.11. Vi tråkler oss framover og slår oss til på små steder vi finner underveis: en natt i Naracoorte, en natt i Meningie. Små søvninge byer med få innbyggere og enda færre turister. Ingen kinesere, ingen japanere. De forsvant ved de 12 apostlene.

10.11. Vi ankommer Victor Harbour (ca 10000 innbyggere). Et stille lite sted som nok er livligere i høysesongen. Det er helg og litt vanskelig å få hotellrom. Første natta bor vi på hotell, deretter flytter vi over i leilighet på Smugglers Inn.  Med to soverom og velutstyrt kjøkken har vi det bra. Svein får laget god mat og vi forsøker å holde varmen i den trekkfulle leiligheten. Det ser ikke ut til at noen av husene her nede er laget for å tåle kulde. Selv nå på våren er det iskaldt, kanskje fordi det skulle vært rundt 30 grader mens det bare er 10-14. Det kompenseres med varmelaken i alle senger. Oppholdet i Victor Harbour er preget av uvær. Liten kuling, voldsomme regnbyger, lyn og torden, kulde. Mellom bygene får vi til noen bilturer i området og noen fine fotturer. Rett utenfor byen ligger Granite Island. En 450 meter lang bro forbinder den med fastlandet. Øya er rein stein, og det er laget gode stier rundt på den. Det samme er det ute langs kysten hvor vi også får oss en tur. Klippevandring i liten kuling er litt i meste laget, så vi avlyser vår neste planlagte tur ut hit. På en av turene våre kommer vi forbi en liten vingård, Victor Harbor Winery. Han er 85, hun er 81.Han er pensjonist og nå vurderer hun også å pensjonere seg, de må bare finne noen som kan overta vingården da sønnen ikke er interessert. Etter prøvesmaking kjøper vi en flaske Cabernet/Malbec, 2009. Den er utrolig god! For 100 kr. har vi fått en vin som er mye bedre enn det meste vi har kjøpt til 200 kr og over. På vei mot vindistriktene drar vi innom dem og kjøper mer.

13.11. Tid for vindistriktene. Det tar under en time å reise fra Victor Harbour til McLaren Vale (ca 3900 innbyggere). Vi forlot Victor Harbour  i regnvær og ankommer McLaren i regnvær. Det passer bra med et par vinsmakinger mens vi venter på at regnet skal gi seg. Og deretter blir det spasertur mellom vinmarkene. Sånn skal vi ha det den neste uka. På turistinformasjonen sier de at det skal bli 30 grader i morgen. Vi får se.
Uansett: her er folk klare for jul. På TV så vi i går en voldsom parade gjennom gatene i Adelaide. Alle utkledd som eventyrfigurer og selvsagt var julenissen der. Alle ønsket hverandre god jul! Kanskje ikke så rart? Det er tross alt bare godt og vel en måned til jul.  


Reisebrev nr. 6.
22.11. Familiens forfatter oppdager plutselig at det ikke har blitt skrevet reisebrev på 11 dager. Tiden flyr når vi er på ferie, og det er ikke alltid så lett å sette av tid til skriving når kvelden kommer.  Jeg forsøker meg på en rask rekonstruksjon av den siste halvannen uka.
13.11. Fra Victor Harbour tok vi en liten reise gjennom vindistriktene. Først et døgn i vindistriktet McLaren Vale som vi raskt gjorde unna.
14.11. Deretter to netter, i den lille byen Hahndorf i  vindistriktet Adelaide Hills. Byen har fått navn etter tyske innvandrere som slo seg ned her, noe hele byen bærer preg av. Mye tysk bindingsverk, bierstuber osv. Fint for turistene, men et par tyskere vi traff var nokså oppgitte over hvor fake alt var. Damen i gjøkurbutikken leide ut små leiligheter. Vi flyttet inn i en drøm av en ny moderne to-roms leilighet (Hahndorf Oak Tree Cottages).
16.11. To timer lenger nord ligger Clare Valley hvor de har spesialisert seg på rieslingviner. Her fikk vi smake mye godt. Vi slo oss til en i liten ombygd kirke (Clare Valley Heritage Retriet, Roscrow) og hadde to flotte døgn der. Med leide sykler geocachet og vinsmakt vi oss gjennom deler av turstien Riesling Trail.
18.11. Vi ankommer Adelaide (1.32 millioner innbyggere) og leverer bilen som har fraktet oss trofast de 4800 kilometerne fra Brisbane til Adelaide. Endelig noen dager med bilfri! Nå er det slutt på vinmarker og landsbyer. Med hotell midt i sentrum har vi det vi trenger av attraksjoner innen gangavstand. I hard konkurranse med Melbourne er nok Adelaide vår storbyfavoritt så langt. Som de andre store byene vi har vært i til nå har også Adelaide sin elv som snor seg gjennom byen. Grønne parker og stier langs elva skaper et fint rekreasjonsområde. Byen syder av liv og har mengder med restauranter og barer. Vi var så heldige å komme over en vinmesse som foregikk ute på gata i en trang sidegate. Det kokte av folk og lydnivået var høyt. Ozziene (forkortelse for Australiere) er fulle av ord og latter selv uten inntak av diverse vin.

21.11. Tassie here we come! Fra Adelaide flyr vi via Melbourne til Tasmania (517.000 innbyggere). På flyplassen plukker vi opp en ny leiebil fra Hertz, og dermed starter et nytt eventyr. Vi kjører den korte strekningen fra flyplassen til hovedstaden Hobart (508.000 innbyggere) og slår oss til på Customs House Hotel. Den gamle tollboden, sentralt plassert ved havna har et virvar av hel- og halvtrapper. Å finne rommet vårt er som å gå i en labyrint. I det siste har vi bodd i romslige leiligheter og store hotellrom. Det kjennes plutselig litt trangt ut ikke å vite hvor vi skal gjøre av koffertene våre. Et rent bortskjemtproblem! Tasmania ligger langt sør i verden. Antarktis er neste fastland. Øya er kjent for sitt kjølige og fuktige klima. Vårt første døgn på øya har vært en fryd. Sol, varme og alt det vi visstnok ikke skal ha. Vi håper at det varer. Hobart er omgitt av fjord og fjell. Etter å ha besett byen kjørte vi opp til Mount Wellington, ca 1300 m.o.h. Herfra kunne vi skue ned mot byen, fjorden og de vakre omgivelsene. På samme måte som hjemme forsvinner all vegetasjon når man kommer opp i høyden. En av forskjellene er at deler av snaufjellet her oppe består av enorme «orgelpiper» stablet inntil hverandre. Fascinerende landskap. Vi forstår godt at Darvin ble imponert da han etter to forsøk besteg fjellet i 1836.


Reisebrev nr. 7
 
23.11. Vi forlater Hobart i nordvestlig retning. Vårt første møte med tasmanske veier ble vilt og dramatisk. Vår kjære GPS tok oss på små smale svingete veier ned i dype mørke daler og opp bratte fjellsider. Vi forstod raskt at det gjelder å holde seg på de store og mellomstore veiene. Tasmania er ganske ekstremt når det gjelder natur, så selv de store veiene er ofte bratte og svingete. Noen lokale sa det var fint å overnatte i Tarraleah, så vi dro innom der på veien. På 1930-tallet hadde byen opp mot 700 innbyggere, stort sett anleggsarbeidere i forbindelse med kraftutbyggingen. I dag er byen overtatt av et selskap som har pusset opp alle de gamle bygningene og alt leies ut til turister. Da vi var der var det folketomt, vått og kjølig. Ingen grunn til å tilbringe en natt i fjellet. Timene går fort når vi kjører og geocacher oss framover. I kveldingen kom vi fram til Queenstown, en liten by som tidligere var en viktig gruveby. Både gull og mindre edle metaller ble tatt ut her. Området er fortsatt preget av slagghauger og sår i naturen. Ved ankomst begynte det å regne kraftig så det passet bra å ta inn for en natt på Comfort Inn Gold Rush.

24.11. På veien igjen, denne gang i retning fjellene, nærmere bestemt Cradle Mountains. Vi ankom i strålende sol og fikk noen fine timer i området med Dove Lake og utsikt mot selve fjellet. Vi var omgitt av vakker høyfjellsnatur på alle kanter, samtidig som det også vokste eukalyptustrær der. Turen opp til nasjonalparken bød også på mye spennende høyfjellsnatur. Vi avsluttet dagens utflukt med et besøk på et senter for tasmanske djevler. Disse dyrene er ekstremt aggressive og det var skummelt å se hvordan de sloss om maten og hvordan de knuste store knokler mellom tennene. Arten er i ferd med å bli utryddet pga en svært smittsom snutekreft. Måneder etter at de er smittet dør de av sult fordi de ikke får i seg mat. I et forsøk på å redde arten er det samlet en gruppe friske dyr på dette stedet.
Cradle Mountains gjorde stort inntrykk på oss, og vi bestemte oss for å bli over natten. Nesten alle overnattingssteder var utsolgt, men vi var heldige og fikk det siste rommet (hytta i skogen) på Peppers Cradle Mountain Lodge. I motsetning til de andre overnattingsstedene ligger denne lodgen inne i nasjonalparken. Rommet hadde god størrelse og vi hadde både boblebad og gasspeis. Om kvelden slo vi oss løs med en bedre middag på lodgens restaurant. Til maten bestilte vi en shiraz fra den lille vinprodusenten Penguin. De holder til i en by med samme navn, men var stengt da vi passerte senere på turen. Penguin er en liten vingård, og bare noen få restauranter og vinhandlere (Bottleshops) i nærmiljøet har vin fra denne produsenten. Heldigvis fant vi en forhandler som hadde både en shiraz og cabernet fra Penguin. Da ble det fest flere dager på rad! Vår erfaring er at vin fra småprodusenter ofte holder svært høy kvalitet. Kanskje de kjæler med hver drue og sørger for at den får best mulige forhold både på vinstokken og etter at de er plukket?

25.11. Vi forlater Cradle Mountain i regn og 4 grader. Ingen grunn til å bli et døgn ekstra under slike forhold. Utpå ettermiddagen ankom vi Stanley, en liten kystby nordøst på Tasmania. Byen kjent for «The Nut», en enorm flat fjellformasjon som ligger for enden av halvøya med Stanley hvilende under seg. Byen er også på verdensarvlista på grunn av alle sine gamle bygninger. Fint å se så mange gamle småhus samlet i en fortsatt levende by. Vi slo til for to netter på Swansea Seaview Inn et par kilometer utenfor byen. Som navnet tilsier fikk vi rom med sjøutsikt (og The Nut). Selvsagt måtte vi bestige The Nut. Det går taubane opp til toppen (når det ikke blåser for mye) men vi valgte å gå opp den bratte sikksakk-stia. Nedturen var en utfordring for dame med vonde knær, men med rekkverk å støtte seg til så gikk det bra. Oppe på platået er det lagt til rette for en fin 40 minutters rundtur.  I Australia er de gode på sikkerhet. Det er bra, hvis ikke hadde det vært utrygt å bevege seg langs bratte klipper i sterk vind og kraftige vindkast. Været vekslet mellom sol, overskyet og regn. Slik er det på Tasmania. Langt mot sør og mye ekstremvær som skifter raskt. På kaia i Stanley er det en liten fiskerestaurant, navn xxxx. I første etasje er det fiskehandler og take-away, så det hele ser nokså enkelt ut. I annen etasje har de en svært populær restaurant. Vi ble anbefalt å bestille bord, og i et fullt lokale fikk vi servert den beste «Seafood Platter» vi har spist til nå. Masse deilig sjømat og noe fisk. Fatet ble anbefalt for 2-3, men vi hadde ikke problemer med å spise opp maten!  Fersk rett fra havet.

27.11. Neste sted på ruta er Launcestone (Lonnie blant de lokale). Byen ligger nordøst på øya. Selv om den ligger et godt stykke inn i landet ligger den innerst i en dyp fjord. Lonnie  er den nest største byen på Tasmania (xxx innbyggere). Via internett oppdager vi at de fleste hotell i byen er utsolgt. Når vi forsøker å finne hotell hvor det fortsatt er et ledig rom ser vi at store deler av byen er avstengt på grunn av et nylig avsluttet sykkelritt. På en eller annen måte klarer vi å forvirre oss innenfor sperringene. Etter noen kaotiske runder får vi hjelp til å komme oss ut av labyrinten, og også hjelp til å finne et hotell. På Balmoral on York får vi et stort romslig rom. Fin avslutning på en lang Geocachedag. Vi har en dag i byen men bruker det meste av dagen til en fottur opp til en «foss» (anbefalt av dama på turistinformasjonen). Istedenfor å følge sementert sti langs elva tar vi en røff sti via fjellets topp og ned igjen mot turiststedet. Der nede er det både parkering, kafeer, taubane og et basseng som klargjøres for sesongen. Et underlig sted med mange kinesere. Vi går et stykke videre oppover elva. Elva er nesten tom for vann og vi går ut fra at fossen er likedan. Det er ikke så lett å imponere nordmenn som i tillegg til norske fosser har sett Iguazu på grensa mellom Argentina, Brasil og Paraguay. Vi gidder ikke bruke 45 minutter på å gå til en tørr foss. Dagen har uansett bydd på mye flott natur og fysisk fostring. Tørste og slitne kommer vi forbi en liten pub hvor de har spesialisert seg på øl fra småbryggerier. Vi er heldige og får oss et godt glass IPA før vi drar tilbake til hotellet.

29.11. Selv om Tasmania ikke er veldig stor tar det lang tid å bevege seg rundt her. Vi forstår at vi må begrense oss. I tillegg begynner å bli ganske leie av å kjøre bil. Planen var å kjøre opp til St. Helens nord på østkysten og følge kysten sørover. Dette betyr mye kjøring. Alle snakker om Wine Glass Bay og at den er fantastisk vakker, noe man må oppleve. For å se den må man enten gå en lang fottur over et fjell eller dra på båttur. Fotturen blir for tøff, båttur får vi snart nok av. Flotte strender har vi sett i ukevis. Vi skjærer igjennom og drar til den lille byen Swansea ved kysten lenger sør. Her skjer det ikke mye. Vi tar inn på Swansea Motor Inn, spiser brødmatmiddag på rommet og går til sengs.

30.11. På vei fra Swansea kjører vi innom en liten lokal vingård (Darlington Vineyard). De har den aller beste Rieslingen vi har smakt her nede til nå. Vi kjøper med to varianter og angrer sener på at vi ikke kjøpte en flaske av de andre vinene de lager også. Deres viner kan bare kjøpes direkte fra dem, og snart skal vi jo forlate øya. Utpå dagen kommer vi fram til Richmond, en gammel liten by tettpakket med historie, ikke minst knyttet til alle fangene (convicts) som ble sendt dit fra England og koloniene for å sone gjennom en periode på et par hundre år. Vi fant et ledig rom/ledig hytte på Richmond Barracks . Fire små hus, drevet av hyggelig ung familie. Lite rom men praktisk innredning og 300 meter fra hovedgata (med gamle hus, noen kafeer og småbutikker som stengte tidlig og pub som stengte matservering kl. 20. Vi begynner å bli vant til dette. Byen er også stolt av å ha den eldste broa i Australia. Den er fra 1842 og ble selvsagt bygget av fanger. Deler av det gamle fengselet er også intakt.

1.12. «Alle» lokale vi snakker med sier at Bruny Island er helt spesiell og fortjener et besøk. Så vi tar turen ut dit. Turen inkluderer 50 minutter med ferge. Øyas store opplevelse var besøk på et kombinert østersmottak og østersbar. Gjennom glasset så vi de ferske østersene bli tilberedt, og minuttet etter lå de på vår tallerken. Vi kunne velge mellom standard og store østers. Vi valgte de store som var minst dobbel størrelse av standard østers. Vi jobber fortsatt med å bli 100% østerselskere, men disse var både kjøttfulle og smakfulle. Etterpå kjørte vi rundt på noen av de få veiene som finnes på øya. Etter å ha sett sjø, strand, klipper, enger og skog i to måneder klarte vi ikke helt å se hva som var så spesielt med Brunny. Men nå har vi i hvert fall vært der! Det var helg og vanskelig å finne overnatting på øya. Via nettet bestilte vi en hytte med 3 soverom i Alonnah. Hytta var romslig, hadde velutstyrt kjøkken, peis og rikelig med ved og flott utsikt over havet. Det passet bra med kjøkken da det ikke fantes et spisested på mils omkrets. Heldigvis hadde vi proviantert på fastlandet slik at Svein kunne tilberede en bedre t-bone. Etterpå var det engelsk julekake og stout øl foran peisen. Det er tross alt 1. søndag i advent og litt adventstemning/adventskalender må vi unne oss. Innen kvelden er omme uler vinden og regnet trommer mot tak og vinduer.

2.12. Neste morgen våkner vi til sol, deretter overskyet, deretter øsende regnvær og skyet igjen.  Alt i løpet av en time. Klassisk tassievær sier de lokale. Vi forlater Bruny Island og setter kursen mot Tasman Peninsula, et halvøy sør for Hobart. Dette var  siste stopp på vår rundreise på Tasmania. Midt i ingensts, på et sted kalt Tarona?? fant vi «Musselboys». Innehaver Kim eier fire hytter som han i løpet av det siste året har pusset opp. Vi fikk tre netter i den mest sjarmerende boligen vi har hatt til nå. Med boblebad og seng i stua, bad med vaskemaskin og tørketrommel samt kjøkken med alle fasiliteter hadde vi ingen grunn til å klage.
Stille og rolig. Fugler og kaniner rundt hytta. Sjøgløtt. Svein tilberedt biffer og pasta. Vi markerte advent med engelsk fruktkake og mørkt øl. Dagene brukte vi til å utforske den grusomme fangehistorien som utspant seg i området fra 1700-tallet og i et par hundre år framover. Et par hundre tusen kriminelle ble sendt fra England og koloniene til Australia. Mange ble dømt for små foreteelser og mange var svært unge. Fra de var 7 år ble barn ansett som voksne og måtte stå til ansvar for sine handlinger. Å stjele et brød eller noen lommetørklær ga fort 7 år i fengsel. Selvsagt fantes det også dem som hadde begått mer alvorlig kriminalitet, men stjeling av kull, mat, klær sier vel mer om nøden enn om kriminell legning. Mange av fangene endte opp i Tasmania. Gjengangerne havnet på Port Arthur hvor de ble satt til slavearbeid i form av tømmerhogst eller arbeid i gruvene under forferdelige forhold. Mat var det dårlig med, men de hadde fri tilgang til vann. Dehydrerte fanger arbeider dårligere. Fluktmulighetene var få. Halvøya er forbundet med fastland med en lang smal stripe land. Her voktet soldatene. I tillegg ble de satt i land fra båt så de ante ikke hva som var bak den tette skogen. Det var en sterk opplevelse å gå rundt i områdene sammen med en kunnskapsrik og entusiastisk guide som gjorde hele historien svært levende for oss.
Slutten av dette reisebrevet blir skrevet mens vi sitter på flyplassen og venter på flyet som skal ta oss til Sydney. Vi har hatt to flotte uker her på Tasmania. Naturen er vill og voldsom. I motsetning til fastlandsaustralia har været mye bedre enn vi hadde forestilt oss. De siste dagene har det vært over 20 grader og sol! I løpet av de to ukene i Tasmania har vi kjørt 2500 km. Dette betyr at vi i løpet av totalt 8 uker med bil har kjørt 8000 km. Vi har kjørt så mye og sett så mye natur at behovet er dekket for lang tid framover. Nå skal det blir godt å være uten bil resten av turen. Vi gleder oss til å bli fraktet rundt med båt (cruiseskip) i to uker. To døgn i sjøen skal bli deilig. Deretter blir det nok stadige stopp for flere naturopplevelser. Vi står’n av. 

REISEBREV nr 8
7. – 21. DESEMBER CRUISE NEW ZEALAND RUNDT


På cruise kan man selv bestemme hvordan man vi ha det. Det er program for en hver smak hele dagen: Gudstjenester for ulike trossamfunn, samlinger for «skeive» av ulike slag, samlinger for strikkersker og brodøser, quiz og gambling, show hver kveld, pianobar, klassisk musikk m.m. Likeledes er det tilgang til et stort utvalg av lekker og variert mat nesten hele døgnet. Valget står mellom allsidige buffeer eller lekre servert ved bordet i stilige omgivelser. Vi valgte bort det aller meste av underholdningen. Det er godt å ta det helt rolig og bare sitte og se utover havet eller lese i bok.
Vi har en stor og romslig og komfortabel lugar med stor dobbeltseng, sofa og to stoler, to skriveplasser, masse skapplass, stort bad med boblebad og dobbel vask samt en romslig balkong. På grunn av været (mye overskyet og kjølig) har vi bare fått brukt balkongen en gang. Uansett gjør den dobbelte glassdøra at vi får mye lys inn på lugaren og det er enkelt å lufte. Den første uka hadde vi problemer airconditionanlegget på lugaren, vi fikk bare kald luft. Etter dager på land med 16 grader og vind var det ikke godt å komme hjem til en lugar som holdt 14 grader. Det ble heldigvis ordnet etter en uke, og vi har fått en ok kompensasjon.
Det er 1873 passasjerer om bord. Da er det nesten helt full. I tillegg er det 800 ansatte. De fleste av servicepersonalet (lugar, restaurant, bar) er fra Indonesia og Filipinene. Vi blir godt tatt vare på, og det blir ofte vel mye mister og madam. Godt ikke hverdagen er slik! På vårt forrige cruise, gjennom Panamakanalen, var vi rundt 700 passasjerer. Da kunne vi gjenkjenne folk og hilse på dem. Her er det så mange at det er umulig å holde oversikten. Vi har oppdaget to andre norske par om bord, og vi har hatt noen hyggelige treff med et par fra Asker.
Det var godt med et par rolige dager i sjøen. Og det har vært godt å bli fraktet fra sted til sted med beskjed om når vi kan gå i land og når vi må være tilbake igjen.
New Zealand: Du finner ikke noe land lenger sør i verden. Dette er trolig også årsaken til det labile været som kan skifte fra sol til sterk vind og heftige regnbyger og tilbake igjen i løpet av kort tid. Vi har hatt mer kjølig, skyet, vind og regnbyger enn sol og varme på New Zealand. Når sola kommer fram varmer den godt, men i skyggen blir det fort kjølig.
Stort sett har vi ligget i havneområder utenfor byene vi skulle besøke så vi har blitt fraktet til sentrum med buss. Alle havnene har vært fylt opp av store mengder tømmer. Det er ingen tvil om at New Zealand er storeksportør av trevirke.
 Med noen få timer i stadig nye byer er det lett å gå i surr og glemme hva som var særegent med de ulike stedene. Ikke alle steder gjør like stort inntrykk, og slik skal det vel være.

10. 12. Etter to døgn i sjøen kom vi fram til sørenden av New Zealand. Denne dagen kom vi ikke i land, men cruiset gjennom et vakkert og ekstremt grønt fjordområde. Fjordland/Milford Sound. Tåka lå lavt og det kom stadig tette regnbyger, noe som gjorde området enda mer trolsk. Nesten som norske fjorder, bortsett fra at alt her er dekket av grønn vegetasjon. Innimellom stakk sola også fram.

11.12. Dunedin (Port Chalmers) Vårt første møte med New Zealand var kjølig, forblåst og med en del kraftige regnbyger. Vi la til ved den lille havnebyen Port Chalmers. Her, som videre på turen, var havneområdet fylt opp med store mengder tømmer. Vi har aldri sett så mye tømmer. Det sendes visstnok videre til Kina. Vi tok skyttelbuss inn til Dunedin, en større by 20 minutter fra havna. De få timene vi hadde i land brukte vi til å se oss om i byen, guidet av Geocaching.com. Denne metoden har vi benyttet alle steder vi har vært, og vi har blitt ført til både kjente og mer ukjente attraksjoner. Da vi kom tilbake fra båten fikk vi beskjed om at vi måtte bli et døgn ekstra i Port Chalmers, og avlyse vårt anløp i Akaroa på grunn av dårlig vær og høye bølger som gjorde det uforsvarlig å gå over i småbåter for å fraktes til land. Kanskje like greit å ligge ved land når været er så ille.

13.12. Picton: Dette er nærmest en litt stor landsby. Byen i seg selv har ikke så mye å by på, men omgivelsene er vakre. Vi la «byen» bak oss og brukte de få timene vi hadde til å spasere litt på «landsbygda», inkludert en vakker grønn dal.

14.12. Wellington: Sjarmerende liten storby og hovedstad, vakkert beliggende ved kysten.

15.12. Napier: Denne byen skilte seg mest ut. Et jordskjelv i 1930 la hele byen i ruiner. Gjenoppbygging ble gjort i Art Deco-stil, slik at hele byen bærer preg av 1930-årenes dekadens og vakre rene stil. Selvsagt var det mulig å kjøre bil fra 30-tallet rundt i byen, av folk kledd i klær fra samme tiden. Vi lot det være og tråkket rundt i byen på egenhånd blant vakre hus, portaler, plasser. Napier kalles «The Art Deco City of the World». Ikke uten grunn.
16.12. Tauranga (Bay of Plenty): En liten by med sentrum klemt inn på en liten halvøy. Båten vår la til ved den lille havna litt utenfor byen. Her skulle hatt litt mere tid. Først da vi kom tilbake oppdaget vi hvilken fantastisk natur den lille havna har å by på. Innenfor den korte tiden vi hadde igjen på land fikk vi tid til å rusle litt langs den flotte kritthvite sandstranda. Vi skulle gjerne fått med oss fotturen langs og til toppen av den lokale vulkanen som ligger staselig til ytterst mot havet men samtidig innen gåavstand til byen. Neste gang tar vi vulkanen først og ser hva vi har igjen av tid til andre ting.

17.12. Auckland: Landets største by med 1,5 millioner innbyggere, 1/3 av landets 4,5 millioner innbyggere. Auckland har en fin kombinasjon av gamle og nye bygninger. De gamle ofte staselige gamle bygningene forsvinner lett blant alt det nye og høye, men bruker man øynene er det mye vakkert gammelt å glede seg over også. Det er lett å få assosiasjoner til storbyer i Australia. Byen har også en flott marina/havneområde ala Aker Brygge midt i byen, hvor det vrimlet av folk på alle serveringsstedene på denne varme solskinnsdagen.

18. 12. Waitangi (Bay of Islands): En småby/landsby beliggende i vakker bukt med øyer. Vakkert. Fredelig. Søndagsmarked med lokale varer. Nesten 2000 mennesker i byen pga cruiseskip. Mest folksomt rundt det stengte biblioteket hvor man kunne koble seg opp mot et ekstremt tregt internett. Dette er vårt siste stopp på cruiset.

19.12. – 21.12. To døgn i sjøen. Vi tar det helt med ro! Spiser mer enn vi bør. Rører mindre på oss enn vi bør. Plutselig ble det væromslag og vi fikk noen timer på dekk med sol på kroppen. Sola er kraftig, særlig på havet. Vi ble litt svidde begge to, men såpass får vi tåle.

21.12. – 26.12.
SYDNEY (4,3 mill. innbyggere).  Sydney er stor, men sentrum er ganske avgrenset. Vi har tråkket og gått, dag etter dag. Mye av tiden har vi brukt i området rundt the Rocks/Operaen og Darling Harbour. Det er noe eget med områder nær havet. Vi har leid en romslig to-roms leilighet (Adina Apartment Hotel på Kent Street). Her kan vi ordne oss selv og lage middag hjemme når vi ønsker. Etter to uker på cruise føler vi ganske forspiste. Da er det godt med enkel frokost i heimen og hjemmelaget middag. Leiligheten vår ligger i 28. etasje og har utsikt til folkelivet i Darling Harbour. Hver kveld kl. 21 sendes det opp fyrverkeri fra en flåte i havnebassenget, og vi har orkesterplass.
Sentrum av Sydney har mange skyskrapere. Selv storslagne, ærverdige Queen Victoria Building blir nesten borte blant de høye byggene. Det er da det gjelder å komme nær innpå dem for å nyte synet av fordums storhet. Forannevnte bygning er også et fasjonabelt kjøpesenter med yrende folkeliv og smakfull julepynt nå rett før jul. Sydney har også mye gammel småhusbebyggelse, særlig i området rundt The Rocks. Små hus og rekkehus smykket med støpjernsdekorasjoner. Supersjarmerende. Av turistting har vi vært i akvarie sammen med tusenvis av barnefamilier, vi har vært på  en liten zoo og vi har vært på toppen av «The Sydney Tower Eye» med utsikt over byen fra 250 meters høyde. I dag første juledag har vi vært på Bondi Beach og gått tur langs de flotte strand- og klippeområdene. Sol, varme, og folk drar på beachen for å feire jul. Litt annerledes enn hjemme.
I morgen 26.12. reiser vi hjem igjen. Vi har hatt en fantastisk reise. Nå gleder vi oss til å komme hjem.